9. October, 2009
Det å lære seg et annet språk er som å gå i fjellet. Fjellet er språket du skal lære. Du går innover i språket. Innover i en ny verden. Hvordan turen blir, er avhengig av hvor du starter fra og hvilken sti du tar.
Først kan du bykse opp en bratt kneik før du kanskje må gå ned igjen i et dalsøkk. Andre veier har en jevn stigning. Du kan gå deg vill, og måtte snu. Resultatene av læring har bare en statistisk sett en jevn stigning – den enkelte innlæreren har sjelden en jevn læringskurve. Når du har kommet opp på det du trodde var toppen, ser du høyere topper reise seg lenger bort.
Det er alltid fint å ha en kjentmann med på tur. En som kjenner fjellet ut og inn, en som kan fortelle hva du ser, og få deg til å legge merke til planter og dyr du ellers ikke ville oppdaget. En som kan muntre deg opp når du får gnagsår og veien er bratt. Det er den gode språklæreren. Du trenger ikke å gå i fjellet alene, noen ganger kan veien være lettere og morsommere sammen med andre. Noen ganger kan gaidbøker og kart være til hjelp for å finne den letteste veien.
Fjellvandrerne kan ha ulike personligheter. Noen er i bedre form enn andre, noen mer målbevisste. Noen går på tur for moro skyld, en annen går målrettet mot en topp. Ja, og det er flere topper man kan sikte mot– ulike sosiale og geografiske varieteter av språket. En som har besteget andre fjell før har uten tvil mange fordeler.
Hvordan turen arter seg er også avhengig av vær og vind. En av de viktigste faktorene som sier hvordan fjellturen blir, er stedet du starter fra – er det nordfra eller sørfra, fra vest eller øst. Hvor langt er det til toppen? Utgangspunktet for fjellturen er morsmålet. Den kan si noe om hvilke hindringer du må forsere underveis og hvor lang tid du vil bruke.
Det er en sammensatt prosess å lære et språk, som igjen et komplisert system. Det er mange faktorer som spiller inn og gjør at læringsløypene til andrespråksinnlærerne er så ulike. Derfor vil en fjelltur kanskje beskrive denne prosessen bedre enn det å gå opp en trapp eller stige, som har vært en vanlig metafor innenfor andrespråksforskningen. Ofte snakkes det om nivåer som startpunktet, en taus periode, begynnervarieteten, basisvarieteten og sluttnivå (Berggreen & Tenfjord, 1998: 169-184). Enkelte andrespråksforskere mener også at det er bestemte læringsløyper, det vil si at man må innom et visst stadium før man kan gå videre til neste[1]. Men også her er det individuell variasjon, et eksempel på dette er Diane Larsen-Freemans studie av fem kinesiske innlærere av engelsk som hun fulgte over en lengre periode. Selv om de hadde svært mange faktorer felles i tillegg til morsmålsbakgrunn, utviklet deres engelsk seg på ganske så forskjellige måter (Larsen-Freeman, 2006). Vespoor, de Boot og Lowie kommer fram til liknende konklusjoner for nederlandske innlærere av engelsk (De Bot et al. 2007).
Mye andrespråksundervisning er organisert etter bestemte trinn. På skolen er det klassetrinn; et år bruker elevene den ene boka, så går de videre med en annen neste år. De individuelle forskjellene mellom innlærerne kan likevel være store. Ved klassetrinn er det tidsfaktoren som bestemmer nivået, men trinn kan også deles inn etter et definert språknivå, noe språktesting ofte er knyttet opp mot. I Europa er den viktigste nivåbeskrivelsen det felles europeiske rammeverket for språk som deler inn språkkompetanse i seks nivåer, fra A1 som er nybegynnernivå, via B1 som terskelnivå til C2 som tilsvarer kompetanse på et nivå der du for eksempel kan skrive vitenskapelige avhandlinger. Selv mange morsmålsbrukere har ikke kompetansen på et så høyt nivå på mange av delferdighetene. Analyserer man tester som er avlagt på samme nivå, viser det seg at innlærerne ofte har helt ulike områder for mestring og ulike problemområder, avhengig morsmålsbakgrunn og en rekke andre faktorer.
Språklæring er komplisert, og stigemetaforen kan være misvisende. Derfor har andrespråksforskere prøvd å finne modeller som kan beskrive den på en bedre måte. De siste årene har kaos- og kompleksitetsvitenskap fra matematikken og teorier for dynamiske systemer fra biologien blitt brukt for å forklare språklæring. Andrespråksforskeren Diane Larsen-Freeman er blant dem som mener at disse naturvitenskapelige teoriene kan bidra til forståelsen og beskrivelsen andrespråkslæring (Larsen-Freeman, 1997: 141).
Gjennom store deler av historien har vitenskapsmenn vært opptatt av å forklare årsaksforhold, ofte med det for øyet å kunne prognosere framtida. Så kom 1900-tallet med kvantefysikken. Det var en strek i regninga for dem som ville forklare verden utelukkende med årsaker og virkninger. Det er ikke alle prosesser som lar seg så lett prognoseres. Et eksempel på et ganske uforutsigbart system er været – det er et stort, komplekst ikke-lineært system avhengig av atmosfærens tilstand. Værforskere får riktignok stadig bedre grep om været og vi får varslinger om været stadig lenger fram i tid. Men det er enorme mengder dataprosessering med utregninger av svært kompliserte likninger som skal til. Og helt nøyaktig lar det seg vel neppe heller gjøre. Når det blåser over en skog, kan man ikke beregne hvor mye hvert enkelt tre bremser vinden. Og slike små avvik fra det man prognoserer, kan føre til store forskjeller i resultatet.
I språklæring er det mange faktorer. Noen vil man kanskje mene er viktigere enn andre, samtidig som det i likhet med været bare skal en liten faktor til for at det kan gi store resultater i hele systemet.
En viktig faktor er språk som er et dynamisk system i seg selv. Det står ikke stille, det er i utvikling. Noen ganger legger vi merke til det; et kjent språktrekk i forandring er kj-lydens sorti fra det norske språk. Andre ganger er vi svamper som suger til oss nye fenomener i språket uten refleksjon. Vi vederfares en snikberikelse av språket, som enkelte språkrøktere kanskje vil kalle en snikforsøpling. Nye metaforiske uttrykk som kommer inn via språkkontakt, oversettelser eller ved språkkreativitet. Det er lettere å studere de kreative geniene innen malerkunsten, musikken eller vitenskapen enn språkets kreative genier. For selv om mye språkutvikling følger generelle regler og tendenser, har det vært mye kreativitet på banen. Er det ikke en genistrek å begynne grammatikalisere temporalitet, kanskje?
Studiet av språk har ofte vært statisk. Man kan si det er som å analysere film på grunnlag av stillbilder. Nå kan man jo gå de statiske språkstudiene i forsvar og si at, ja men språket forandrer seg ikke så fort, det er ikke slik at man må være lynrask på avtrekkeren for å sikre seg blinkskuddet. Sant nok, men hvorfor skal vi bruke fotoapparat på språket. La oss heller ta det opp på video! Da vil man kunne observere dynamikken bedre. Språket utvikler seg og lever i produksjonen og resepsjonen av språklige ytringer, ikke i produktene av skriving og snakking. Men – det er vanskelig å studere språk uten å studere produktene. Det som er viktig er at man ikke glemmer at produktene er bare stillbilder av en film man må forsøke å se for seg. Diane Larsen-Freeman mener at språk forandres hver gang man bruker det (Larsen-Freeman, 1997: 148). Vi skaper nytt, vi påvirkes av andres språkbruk. Det at mange med annen morsmålsbakgrunn bruker norsk, kan føre til at også norsken forandrer seg. Vi ser tilløp til det i en del ungdomsmiljøer med mange innvandrere i Oslo, der også ungdommer med norsk som morsmål snakker kebabnorsk (i alle fall i bestemte kontekster), med blant annet med en annen ordstilling enn de nåværende språknormene krever. Små forandringer kan føre til store endringer. Språket er et spill, men det er ikke monopol der reglene følger med.
Noen har brukt datamaskin som metafor for hjernen. Visse trekk er felles, men det er ikke slik menneskets psyke fungerer. Menneskehjernen er også et komplisert, ikke-lineært system. Tenk bare på Hamsuns løytnant Glahn som kaster Edvardas sko ut i vannet. Ville en datamaskin funnet på det? Statiske algoritmer kan heller ikke redegjøre for konkurrerende dialekter og språklige registre, improviserte metaforer i språket.
Tenk bare på Hamsuns løytnant Glahn som kaster Edvardas sko ut i vannet. Ville en datamaskin funnet på det?
Andrespråkslæring kan beskrives som et komplekst, ikke-lineært system. Enda mer kaotisk enn det ”vanlige” språket. En statisk grammatikk med statiske regler passer ikke for grammatikkene til innlærere. Som jeg var inne på med fjellturen, er det mange samspillende faktorer som forklarer læringsløpet. En viktig faktor er forholdet mellom målspråket og morsmålet, for eksempel hvor komplekst språkene er grammatisk og semantisk, hvor komplekst morsmålet er i forhold til målspråket, hvor nært det er og hvor stor grad ord og strukturer fra morsmålet har overførbarhetsverdi, og i hvilken grad innlæreren er klar over denne overførbarhetsverdien. En annen viktig faktor er mengden og typen innputt. Hvor mye blir innlæreren eksponert for språket han eller hun lærer. Både frekvens i morsmålet og målspråket viser seg å ha stor betydning (ordfrekvens og paradigmefrekvens). Det sosiale aspektet ved språklæring er også veldig viktig; mengden og typen kontakt med andre brukere av språket, mengden og typen tilbakemelding om egen språkbruk. Hva slags undervisning innlæreren får kan være av avgjørende betydning. I tillegg er det mange faktorer ved innlæreren som påvirker innlæringa – alder, anlegg, motivasjon og holdning, personlighet, kognitiv stil, dominerende hjernehalvdel, læringsstrategier, oppmerksomhet, kjønn, rekke i søskenflokk, interesser og mange andre. Det er ikke en av alle disse (og flere andre jeg ikke har nevnt) som har den avgjørende betydning, det som er av betydning er det kompliserte samspillet mellom dem.
Dette samspillet mellom faktorene har mye for seg. Om andrespråksforskere i framtida kommer til å ta i bruk kjempedatamaskiner og plotte inn ulike variabler, for så å la maskinene behandle dem med store likninger som meteorologene med datasimuleringer, er heller tvilsomt. Men det at andrespråksforskere kan bli bevisste på de ulike faktorene og erkjenne det at men ved å se på en eller et par av dem ikke får det fulle bildet og kan gi de beste forklaringene, er mer realistisk. Blant andrespråksforskerne er det noen som forsker på forskjellene på fjellturen med dens hindringer og snarveier når man har ulike startsteder, andre ser på fjellvandreren selv, noen ser på hvilken betydning kjentmannen og reisefølget kan ha, andre ser på kart og bøker om fjellet, mens andre igjen ser på de klimatiske forholdene. Aspektene ved andrespråksforskning er mange. Det å være klar over kompleksiteten og de ulike aspektene, bidrar til større innsikt, og holder oss i tøylene når vi vil komme med lettvinte løsninger.
[1] F.eks. Pienemann sine studier, Berggreen og Tenfjord, s. 184-195.