Høyre eller venstre hånd: langefingeren holdes vertikalt foran munnen, som om man hysjet på noen. Munnen skal formes etter følgende vokal.

Tungespissen plasseres mot ganen omtrent på samme sted som ved [l], men artikulasjonstedet kan variere noe avhengig av lydene før og etterpå.  [ʃ] er en ustemt, postalveolar frikativ.

Tegnet [ʃ] ser litt ut som en avlang slange. I noen transkriberinger av norsk uttale brukes også tegnet for retrofleks s-lyd [ʂ], men fordelen med å bruke [ʃ] er at mange kjenner dette IPA-tegnet fra ordbøker og lærebøker i engelsk og at man dessuten ikke blander det så lett med s.

Det er viktig å legge merke til at [ʃ] ikke blir “offer” for regressiv assimilasjon som den blir i andre språk. Det vil si at hvis [ʃ] står foran en stemt lyd, påvirkes ikke sj-lyden til å bli stemt [ʒ], men påvirker ofte den følgende lyden til å bli ustemt: “bursdag” blir derfor uttalt [¹bʉʃːʈɑ] og ikke [¹bʉʒːɖɑ].

Dette er kanskje den lyden i det norske språket som har det mest intrikate forholdet til skriftbildet, i alle fall den som har flest skrivemåter:

  • sjokolade
  • skinke ( foran i, y og ei)
  • skjære
  • vers
  • slips
  • gele
  • journalist
  • show
  • schæfer
  • cello
  • crescendo
  • marsj
  • nysgjerrig
  • choke
  • kjole (hos yngre mennesker)

I andre språk har denne lyden et eget tegn, f.eks. latvisk, litauisk, slovakisk og tjekkisk <š>, tyrkisk <ş>. I ungarsk brukes vanlig s-bokstav for å vise til denne lyden. I polsk er det bokstavkombinasjonen <sz>. I engelsk brukes <sh>, mens <sch> er vanlig i tysk. I det kyrilliske alfabetet er det bokstaven <ш> som betegner lyden.

I enkelte vestnorske dialekter brukes ikke denne lyden.

Alle vokaler

œʏ æʉ æɪ ɑɪ ʊ
ɔ ɑː ɑ æ æː
œ øː ɘ ə ɛ
ʉː ʉ ʏ ɪ

Alle konsonanter

ʋ j ɾ l ɫ ŋ
ɳ̩ ɳ n m kʲʰ
k g ɖ
d ʈ t b
p s ʃ ç h f