Hånda holdes under haka og fingertuppene beveges på. Slik likner tegnet på tegnet for en annen frikativ, nemlig [f], men der holdes hånda på siden av hodet.

Når man uttaler [ç], er tennene litt fra hverandre, tunga plasseres mot undertennene og tungeryggen løftes opp mot den harde ganen midt i overmunnen. Det skal være en liten åpning på oversida av tungeryggen hvor lufta kommer ut. Leppene former seg etter lydene ved siden av, og derfor er det variasjon i uttalen avhengig av posisjon. [ç]  er en ustemt [j].

Tegnet er en <c> med en liten krok under som kalles cedille. Tegnet brukes også som bokstaver i enkelte språk, f.eks. fransk, aserbajdsjansk, tyrkisk og albansk.

Lyden fins blant annet i tysk i uttalen av <ch> etter fremre vokal som i ich og nicht og g i slutten av ord: Danzig. I motsetning til norsk brukes den ikke i begynnelsen av ord.  I varianter av engelsk forekommer lyden også i visse posisjoner i uttalen av ord som huge og human. 

I noen dialekter på Vestlandet er det en kombinasjon av t og ç. I en rekke dialekter er det en tendens til at denne lyden erstattes av [ʃ] blant yngre mennesker, og det er mulig at lyden vil forsvinne.

[ç] uttales i begynnelsen av ord som skrives med <kj> (kjele), <tj> (tjern) og <k> foran <i> og <y> (kino og kyst).

Hvis innlærerne behersker en målspråknær uttale av [j], kan de prøve å uttale den ustemt. En måte kan også være uttale h i kombinasjon med fremre vokal som om man ler kraftig – hi, hi hi.

Alle vokaler

œʏ æʉ æɪ ɑɪ ʊ
ɔ ɑː ɑ æ æː
œ øː ɘ ə ɛ
ʉː ʉ ʏ ɪ

Alle konsonanter

ʋ j ɾ l ɫ ŋ
ɳ̩ ɳ n m kʲʰ
k g ɖ
d ʈ t b
p s ʃ ç h f