En håndbevegelse med fingerspissene fra den nedre delen av halsen og føres opp langs halsen. Dette er for å vise den friksjonsfrie uttalen av h-lyden som bare utpust med følgende vokals munnform.

H-lyden er ikke en lyd egentlig, men egentlig flere, og det kan beskrives som ustemte versjoner av vokalene som følger, som om man hvisker vokalen. Det forekommer bare i begynnelsen av stavelser.

 

er ¹æːr hær ¹hæːr
ake ²ɑːkʲə hake ²hɑːkʲə
ikke ²ɪkʲːə hikke ²hɪkʲːə
yre ²yːɾə hyre ²hyːɾə
ost ¹ʊsːt hoste ²hʊsːtə
øst ¹œsːt høst ¹hœsːt
ull ¹ʉlː hull ¹hʉlː
ekle ²ɛkʲːlə hekle ²hɛkʲːlə
år ¹oːɾ hår ¹hoːɾ

For enkelthets skyld bruker vi her [h] som tegn for lyden, men det ville nok være mer presist å bruke et tegn for ustemt vokal, avhengig av hvilken vokal som følger.

Den norske h-lyden likner på hvordan h blir uttalt på for eksempel finsk, tysk og engelsk. I mange andre språk, f.eks. latvisk, russisk og bulgarsk er den en mye kraftigere lyd med tydelig friksjon. I f.eks. fransk og italiensk finnes det ikke noen ekvivalent, og mange innlærere med disse morsmålene vil ikke uttale noe i posisjoner hvor det skal være [h].

<h> h han ¹hɑnː
<hj> j hjelpe ²jɛlpə
<hv> ʋ hvorfor ¹ʋʊɾfʊɾ

Noen ganger er h stum – foran v og j (og foran r i mannsnavnet Hroar), så vel som i enkelte fremmedord, f.eks. luthersk.

I skrift forekommer <h> bare i begynnelsen av stavelser, bortsett fra en del grafemkombinasjoner i fremmedord hvor den ikke uttales som [h].

<ch>

 

k chianti kjɪ1ɑnːtɪ
ʃ cheddar ¹ʃɛdːɑɾ
chat ¹tʃætː
<sch> ʃ schæfer ¹ʃeːfəɾ
<sh> ʃ sheriff ¹ʃæɾːɪf

En måte å demonstrere lyden som innlærerne vil huske, er å leke hund og puste fort inn og ut, og variere med munnposisjonene knyttet til de ulike vokalene.

Alle vokaler

œʏ æʉ æɪ ɑɪ ʊ
ɔ ɑː ɑ æ æː
œ øː ɘ ə ɛ
ʉː ʉ ʏ ɪ

Alle konsonanter

ʋ j ɾ l ɫ ŋ
ɳ̩ ɳ n m kʲʰ
k g ɖ
d ʈ t b
p s ʃ ç h f