Tegnet vises ved å lage en J i lufta (omvendt for den som viser tegnet). Høyre eller venstre hånd kan brukes.

j-lyden er en friksjonslyd og den er stemt. Den uttales ved at man har tungespissen mot fortennene i underkjeven og hever tunga opp mot ganen. Lufta presses over tunga. Leppene former seg etter vokalen som kommer etterpå.

IPA-tegnet som brukes for j-lyden er den samme som bokstaven jodd <j>.

Den norske j-lyden er litt mindre intensiv, litt slappere enn j-lyden på andre språk. Selv om lyden fins på andre språk, viser den seg annerledes i skrift, for eksempel i engelsk er det med <y>: yes, York og fransk med f.eks. <ll>: fille. 

j-lyden har flere skrivemåter: <j> (jo, jakke, jævlig, Jonas), <gj> (gjelde, gjerne, gjøre, gjeller), <hj> (hjemme, hjul, hjerte, hjerne), <lj> (ljå, ljuge, Ljabru) og <g> når den står foran <i>, <y> og <ei> (gi, gift, gips, gilde; gyldig, gyllen, gyte, gyve; geit, geipe). 

j-lyden likner på i-lyden så en måte å trene den på er å si i-a-i-a-i-a eller i-e-i-e-i-e fort etter hverandre med trykk på den andre lyden slik at det blir jajaja eller jejeje.

j-lyden er for mange morsmålsbakgrunner mindre problematisk en andre lyder. Den kan imidlertid være et godt utgangspunkt for å trene [ç] (kj-lyden). De uttales på samme sted og det eneste som skiller dem er egentlig stemthet. Så man kan trene på å uttale j og så “slå av” stemmebåndene for å få til [ç]. Man kan også trene minimale par og passe på at artikulasjonstedet er det samme, gjerne holde den første lyden litt: gjære – kjære, jernet – tjernet, gjøre – kjøre, jekk – kjekk, jente – kjente, gikk – kikk.

Alle vokaler

œʏ æʉ æɪ ɑɪ ʊ
ɔ ɑː ɑ æ æː
œ øː ɘ ə ɛ
ʉː ʉ ʏ ɪ

Alle konsonanter

ʋ j ɾ l ɫ ŋ
ɳ̩ ɳ n m kʲʰ
k g ɖ
d ʈ t b
p s ʃ ç h f