bellcc0 pixabayMed venstre hånd holdes en imaginær snor med en bjelle på med tommel og pekefinger. Høyre hånd knipser til den imaginære bjella. Det er for å huske på at dette er en klangfull lyd som om man slår på ei klokke.

[ŋ] uttales ved at man hever tungeryggen opp mot den bakre, bløte delen av ganen. Der tetter den igjen for luftstrømmen slik at all lufta kommer ut gjennom nesa. Munnen er formet som vokalen som kommer før, noe som gjør at denne lyden høres ulikt ut i ulike posisjoner. Lyden forekommer etter korte vokaler og er alltid lang i trykktunge stavelser.

IPA-tegnet er en n som har en liten hale som går innover på høyre bein.

 

[ŋ] fins også i andre språk, men i andre språk (f.eks. latvisk), forekommer lyden bare foran /k/ og /g/, mens g-en ikke blir uttalt på norsk. Det kan da være unaturlig å la være med å uttale /k/ eller /g/ etter [ŋ]. I noen språk kan også ord begynne med [ŋ], men ikke norsk.

[ŋ] har ikke noen egen bokstav i norsk, men det er uttalen av <n> foran <g> og <k>, og noen ganger også uttalen av <g> foran <n>, for eksempel i mannsnavnet Magne [mɑŋːnə].

Man kan trene på uttalen ved å forsøke å uttale n, men å holde tungespissen nede med en finger eller skje. Da vil det bli en [ŋ].

Alle vokaler

œʏ æʉ æɪ ɑɪ ʊ
ɔ ɑː ɑ æ æː
œ øː ɘ ə ɛ
ʉː ʉ ʏ ɪ

Alle konsonanter

ʋ j ɾ l ɫ ŋ
ɳ̩ ɳ n m kʲʰ
k g ɖ
d ʈ t b
p s ʃ ç h f