Her holdes tommelfinger og pekefinger under munnen og fingerspissene beveges utover, for å vise at munnvikene trekkes utover som i smil og for å vise lengde. Smilebevegelsen vil forhåpentligvis forhindre at uttalen av lyden blir for åpen.
Lyden er lang, fremre halvtrang og urundet. Uttalen av denne lyden er ganske ekstrem, siden munnåpningen er ganske smal. Munnvikene dras ut til siden og tunga er ganske langt fram i munnen. Det er ikke så uvanlig å uttale denne lyden diftongisert: [eɛ].
IPA-tegnet er en vanlig e med lengdetegnet etter: [eː]
I andre norske dialekter er det ikke like stor uttaleforskjell på lang og kort e, og den lange e-en likner mer den korte. Det samme gjelder andre språk, for eksempel latvisk, og dette er en viktig lyd å trene på for mange andre. Den norske [eː] likner den lange e-lyden man har i tysk Weg, Tee , Pferd og også den litauiske lange e-lyden man skriver med <ė>.
Lyden [eː] forekommer der man har bokstaven <e> etterfulgt av en eller ingen konsonant.
mel [¹meːl]
te [¹tʰeː]
del [¹deːl]
leve [2leːʋə]
Dette gjelder bare i trykktunge stavelser, så denne regelen gjelder ikke endelser. Foran <r>, <rl>, <rn>, <rd> er det [æː], med unntak av enstavelsesverb i presens ser, ler, men er [æːɾ].
Det kan være lurt å kontrastere denne lyden i forhold til den korte e-en.
Uttaletrening på Norsk nå til e-lydene. (både lang og kort)
Forelesening om de tre ulike e-lydene (Eventyret om de tre lydene e som ville til seters og gjøre seg fete) holdt i 2012 ved Universitetet i Bergen av Snorre Karkkonen Svensson.