En håndbevegelse med fingerspissene fra den nedre delen av halsen og føres opp langs halsen. Dette er for å vise den friksjonsfrie uttalen av h-lyden som bare utpust med følgende vokals munnform.

H-lyden er ikke en lyd egentlig, men egentlig flere, og det kan beskrives som ustemte versjoner av vokalene som følger, som om man hvisker vokalen. Det forekommer bare i begynnelsen av stavelser.

For enkelthets skyld bruker vi her [h] som tegn for lyden, men det ville nok være mer presist å bruke et tegn for ustemt vokal, avhengig av hvilken vokal som følger.

Den norske h-lyden likner på hvordan h blir uttalt på for eksempel finsk, tysk og engelsk. I mange andre språk, f.eks. latvisk, russisk og bulgarsk er den en mye kraftigere lyd med tydelig friksjon. I f.eks. fransk og italiensk finnes det ikke noen ekvivalent, og mange innlærere med disse morsmålene vil ikke uttale noe i posisjoner hvor det skal være [h].

Noen ganger er h stum – foran v og j (og foran r i mannsnavnet Hroar), så vel som i enkelte fremmedord, f.eks. luthersk.

I skrift forekommer <h> bare i begynnelsen av stavelser, bortsett fra en del grafemkombinasjoner i fremmedord hvor den ikke uttales som [h].

En måte å demonstrere lyden som innlærerne vil huske, er å leke hund og puste fort inn og ut, og variere med munnposisjonene knyttet til de ulike vokalene.