En håndbevegelse med fingerspissene fra den nedre delen av halsen og føres opp langs halsen. Dette er for å vise den friksjonsfrie uttalen av h-lyden som bare utpust med følgende vokals munnform.
H-lyden er ikke en lyd egentlig, men egentlig flere, og det kan beskrives som ustemte versjoner av vokalene som følger, som om man hvisker vokalen. Det forekommer bare i begynnelsen av stavelser.
er | ¹æːr | hær | ¹hæːr |
ake | ²ɑːkʲə | hake | ²hɑːkʲə |
ikke | ²ɪkʲːə | hikke | ²hɪkʲːə |
yre | ²yːɾə | hyre | ²hyːɾə |
ost | ¹ʊsːt | hoste | ²hʊsːtə |
øst | ¹œsːt | høst | ¹hœsːt |
ull | ¹ʉlː | hull | ¹hʉlː |
ekle | ²ɛkʲːlə | hekle | ²hɛkʲːlə |
år | ¹oːɾ | hår | ¹hoːɾ |
For enkelthets skyld bruker vi her [h] som tegn for lyden, men det ville nok være mer presist å bruke et tegn for ustemt vokal, avhengig av hvilken vokal som følger.
Den norske h-lyden likner på hvordan h blir uttalt på for eksempel finsk, tysk og engelsk. I mange andre språk, f.eks. latvisk, russisk og bulgarsk er den en mye kraftigere lyd med tydelig friksjon. I f.eks. fransk og italiensk finnes det ikke noen ekvivalent, og mange innlærere med disse morsmålene vil ikke uttale noe i posisjoner hvor det skal være [h].
<h> | h | han | ¹hɑnː |
<hj> | j | hjelpe | ²jɛlpə |
<hv> | ʋ | hvorfor | ¹ʋʊɾfʊɾ |
Noen ganger er h stum – foran v og j (og foran r i mannsnavnet Hroar), så vel som i enkelte fremmedord, f.eks. luthersk.
I skrift forekommer <h> bare i begynnelsen av stavelser, bortsett fra en del grafemkombinasjoner i fremmedord hvor den ikke uttales som [h].
<ch>
|
k | chianti | kjɪ1ɑnːtɪ |
ʃ | cheddar | ¹ʃɛdːɑɾ | |
tʃ | chat | ¹tʃætː |
<sch> | ʃ | schæfer | ¹ʃeːfəɾ |
<sh> | ʃ | sheriff | ¹ʃæɾːɪf |
En måte å demonstrere lyden som innlærerne vil huske, er å leke hund og puste fort inn og ut, og variere med munnposisjonene knyttet til de ulike vokalene.