fyldig_tomatsalat

– Gogli, sa jeg matglad og smilte. ”Gogli” var et av mine første ord. Siden har det blitt flere. Nei, det har ikke noe med en viss søkemotor å gjøre. Jeg ble nemlig født på slutten av 1970-tallet. Gogli var mitt ord for egg, og jeg var med min norske far og finske mor på ferietur i Danmark. Finsk mor, ja, men jeg tar hånden til kragen og ser bort når folk spør meg om hvor godt jeg snakker finsk. Morsmålet er ikke min mors mål. Men finsk lød rundt meg som barn, og jeg ble tidlig var det at folk snakker ulike språk. Kanskje det var det som gjorde meg språkinteressert.

 

Jeg er 10 år og samler på tynne, taggede papirlapper som bragte verden inn i guttehender. Og språk. Det var spennende bilder på frimerkene, men også teksten på dem kildret. Så morsomme bokstaver, så rare alfabeter, så mange spørsmål. Hvorfor står det ”Helvetia” på sveitsiske frimerker? Og hvorfra kommer egentlig frimerkene der det står skrevet ”Nippon”?

 

Jeg er 11 år og kneler på gulvet i kjelleren. Dette året bor vi i Danmark. Rundt meg har jeg ordbøker og parlører. Jeg konstruerer språk. Et europeisk fellesspråk på grunnlag av en bunke ordbøker og gulnede parlører. Danmarksåret var også året jeg ante forbindelsen mellom språk og identitet. På skolen var jeg sær og nektet plent å snakke dansk. Alle forsto hva jeg sa, men hvorfor kunne jeg ikke bare snakke som dem? Jeg hadde prinsipper. Jeg skulle snakke norsk.. Lillebroren min tidde to uker i barnehagen. Så bablet han pæredansk. Han har alltid brilliert med høyere sosial intelligens.

 

Jeg er 12 år og går i sjette klasse. Grammatikk står på pensum, det latinske verbsystem applisert på norsk. Kondisjonalis. Første og andre. Dete liker jeg. De andre syns det er et ork. Tre år seinere deler en klassekammerat roser på skoleavslutningen, og sier noen utvalgte ord til hver lærer. Så får hun øye på norskfrøken fra barneskolen som også har kommet, og har heldigvis en ekstra rose. Men hun har ingen velvalgte ord på lager. Rosen blir akkompagnert av setningen: Ja, vi har nå i alle fall lært grammatikk, og en beklemt humring spres i festsalen. Ja, jeg lærte grammatikk, til frøken Grete sier jeg takk. I dag er det mitt levebrød.

 

Jeg er 13 år og synger i kor. Underlige språk leker med tunga – messer på latin, opera på fransk, madrigaler på italiensk, Strauss på tysk, Händel på engelsk. Og et dikt på latvisk. Den gang visste jeg ikke at jeg en gang skulle forstå hva jeg sang dengang, og at jeg skulle bli kjent med dikteren.

 

Jeg er 14 år og skriver dikt. Jeg er skriveglad. Jeg skriver og speiler meg selv i språket. På skolen har vi tysk, og har den festligste tysklærer. Hun får oss til å lære kasus med fryd. Tysk i siste time på fredag er alltid en höjdare med konkurranser der premiene er ting og tang man kan finne i en tyskadjunkts dameveske.

 

Jeg er 15 år og er med i skoleavisa. Vi unge skoleavisjournalister skriver kritisk og tester ut om mindreårige kan kjøpe tobakk i kioskene rundt skolen. Jeg lager portrettintervju med rektor.

 

Jeg er 16 år og sitter på bussen til et nytt språk. Jeg skal på intensivkurs i esperanto med en argentiner som farter verden rundt for å undervise og for å leve livet. I samme periode har jeg russisk på skolen. Nei, det var ikke noe reklametriks – esperanto er lett. I alle fall lettere enn russisk.

 

Esperanto ble likevel skjøvet til side av et annet språk. Latvisk. Jeg bodde et år som utvekslingselev i Latvia. Etter noen måneder beklaget jeg meg til en av de andre utvekslingsstudentene fra Norge: – Jeg forstår jo alle orda de sier, men forstår likevel ikke en døyt! Ranveig kunne på behersket trøndersk opplyse meg om at jeg måtte se til å lære meg grammatikk. Og det gjorde jeg. For et språk! For noen flotte arkaiske ord! Et språk å forelske seg i. Et språk jeg forelsket meg i.

 

Tilbake på videregående i Norge kom jeg i en klasse med en streng norsklærer. Fornavnet var Kari, men det hørte vi aldri noen bruke. Vi var hennes siste kull. – Du må se til å få stringens i språket, skarret hun, du kommer sikkert til å skrive. Gjemte det seg en oppmuntring i kritikken? For hennes farge var rød. Du vet, den billigste røde kulepennen med gjennomsiktig hylster. Sånn rød. Fortsatt har jeg stilene med røde spørsmål, røde kommentarer og røde understrekninger. Ofte begynte timen med ordene –Ta frem en liten lapp. Det var den uforberedte lekseprøven. Det at lappen var liten, gjorde ikke frykten mindre. Men hun var av den typen man ble glad i selv om det skortet på det milde og det snille. Som en streng forelder hvis oppdragelsesmetode er utdatert for et århundre siden, men hvor kjærligheten skinner gjennom formaninger og tukt. Og hun var en kjempesaftgryte av fengslende beretninger og historie og litteratur, og nå og da kunne vi tappe en flaske historie fra eget liv, som den gang hun var liten pike under bombingen av Bergen eller da hun var med sin latinklasse i Vatikanet og brukte latin for å spørre om veien til graven til kardinalen som hadde grunnlagt skolen vår.

 

Jeg begynte å studere latvisk i Oslo, og fortsatte med baltisk filologi i Rīga i fire år. I ti år underviste jeg i norsk ved to universiteter i Latvia. Det å ta følge med mennesker inn i et nytt språk – selve fotarbeidet må de gjøre selv – er som å se barn lære å gå. Det er stort. Lærervirket avstedkom også tekst. Nå er jeg og en medforfatter nesten ferdig med en grammatikkbok i norsk for latviere.

 

Åra som utenlandslektor ga meg mulighet til å treffe andre skrivende mennesker. Vi fikk årlige forfatterbesøk. Jeg har spist slottslønsj med Askildsen og jazzmiddag med Lønn, drukket urtete med Ørstavik, diskutert folkedikting med Kittelsen, vandret i regnet med Hovland, vært gaid for Fløgstad og pratet om rundede, fremre vokaler i norsk og svensk med Nesbø. Men ikke alle kom. Fossum meldte avbud – og jeg som hadde tvunget et kull latviske førsteårsstudenter i norsk gjennom hver sin krimroman! Det er ikke for å skryte jeg nevner forfatterne, ingen er personlige venner og mange har nok glemt meg. Men for meg har disse møtene gitt meg inspirasjonstøt. Støt av det skrevnes magi.

 

For det skrevne er av og til magisk. Andre ganger tragisk. Ganske ofte tørt og kjedelig. For meg har språket har vært arbeidsredskapet som oversetter fra latvisk til norsk – domsavsigelser og dikt, næringsdokumenter og noveller, avtaler og artikler. Å oversette skjønnlitteratur er en fantastisk måte å lese på. Du leser langsomt og nyter. Det er en fantastisk jobb, men helst skal du være lottomillionær, for du får ikke mange kronene for ordene. Så det meste jeg har oversatt er av den tørre typen tekster. Jeg har hatt seine kvelder hvor den eneste trøsten for å putle meg gjennom byggterminologi er uttelling i form av en ekstra slant.

 

Og jeg har vært tolk. Også primærhelsetjenesten, rusforebyggende arbeid og brannevesenet har sitt språk. Tolkingen har bragt meg til tuberkolosesykehus, rettsaler og maktens korridorer. Noen ganger har jeg tolket når hadde foretrukket å være tilhører, som da Hylland Eriksen lik en ustoppelig vannspreder la ut om tid i den moderne tidsalder.

 

Nå er jeg tilbake i Norge. Jeg er stipendiat på Universitetet i Bergen og forsker, leser og skriver. Forskningens objekt er også knyttet til det skrevne; jeg forsøker å finne ut av hva som skjer når de med annet morsmål skriver norsk. Hva har de tar med seg fra sine morsmål, hva de legger igjen? Det er spennende.

 

Dette var en skisse av min vei til faget og til skrivinga. Dette var ett jeg av mange meg. Var livet en salat, har vi snakket om tomatene. Men livet er også selleri, avokado, stekte pinjekjerner, for ikke å glemme gogli, som jeg ikke fordra i salaten. Ja, det er sant – salaten har også nokså mange vanlige, kjedelige salatblader.

One thought on “Tomatene i salaten – min vei inn i språket

  1. Fant blogget ditt helt tilfeldig. Googlet velesanas, Norvegija for å finne ut tidspunkter når og om jeg kunne stemme i Norge og fant blogget ditt.. Det var interessant lesning – din vei inn i språkets mysterier.. Jeg fikk også te lite innsyn i ditt liv. Har alltid beundret folk som kan så mange språk..
    Ja, lykke til, Snorre!

Leave a Reply to Inese Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *