11. March, 2015
På ungdomsskolen hadde vi tysk i siste time på fredag. Men tysklæreren vår – Wenche Granath Nilsen – klarte det umulige. Å få en håndfull norsk skoleungdom i verste pubertetsalder til å glede seg til timen. Til siste time fredag. Til tysk. Vi hadde leker og konkurranser, hun bød på seg selv som menneske og hun møtte oss som mennesker. Og vi lærte faktisk tysk, som jo også var målet. De fleste har opplevd engasjerende lærere i utdanningsforløpet, og de er gull verdt for læring og begeistring for faget. Jeg har hatt flere slike på alle utdanningsnivåene jeg har vært gjennom, og Wenche var en av dem.
Det var en facebookdiskusjon som fikk meg engasjert. En tidligere kollega fra Universitetet i Bergen hadde delt en kronikk i Aftenposten av medisinprofessor Eivind Schei. Hans hovedpoeng var at høyskoleinstitusjoner ikke i stor nok grad verdsetter god undervisning i ansettelsesprosesser og opprykk. Resultatet er at man får folk som riktig nok kan ha svært imponerende publiseringslister, men svært lite imponerende pedagogiske ferdigheter som står framme i auditoriet. Kronikken var utmerket skrevet og jeg nikket meg enig til professoren. Men det gikk ikke lang tid fra det kom en kommentar til den delte artikkelen fra en akademiker: «Nja, mange gode poenger, men jeg er uenig i dette: “Å studere ved universitetet skal være gøy. Når studenter kjeder seg, er det noe galt med undervisningen.” [og her siterte hun kronikken til Schei] Jeg tror ikke studenter har vondt av å kjede seg litt, og man kan ikke forvente at undervisningen til enhver tid skal være “gøy”. Undervisning må ikke forveksles med underholdning.»
God er den undervisning som engasjerer, vekker smilemusklene og gjør oss konsentrerte, god er den underholdning som opplyser, får oss til å tenke og utvikler oss som menneske.
Hun hadde ristet på hodet der jeg hadde nikket, og jeg ble overrasket. Studier handler om å lære og vi lærer jo best når vi engasjert følger med og glemmer tid og rom. Om det ikke er gøy hele tida, skal det i alle fall være spennende eller noe annet som gjør at man gidder å møte opp, at man ikke henfaller til dagdrømmeri i timen, at ikke statusoppdateringer på sosiale medier tar oppmerksomheten. Og er egentlig undervisning og underholdning et dikotomisk motsetningspar? God er den undervisning som engasjerer, vekker smilemusklene og gjør oss konsentrerte, god er den underholdning som opplyser, får oss til å tenke og utvikler oss som menneske. Det er mulig å opprettholde et høyt faglig nivå selv om det er gøy eller spennende.
Min meddebattant i kommentarfeltet hevdet også at siden det er universitetets oppgave å forberede studentene på arbeidslivet, har kjedsomheten også en rolle å spille. For det er mye kjedsomhet i arbeidslivet. Og den må det forberedes til. Det er å redusere oss lærere til små tannhjul i et uforanderlig urverk fra å være aktører som faktisk har påvirkning. På en side forbereder vi barn, ungdom og voksne til arbeidslivet, men samtidig er vi med på å forme framtida. Vi lærere forbereder morgendagens arbeidstakere, morgendagens ledere, morgendagens lærere. Tenk hva slags barneoppdragelse man ville hatt hvis man ved å gjøre det uønskelige, forbereder barna på mobbing, urettferdighet, gjerrighet og misunnelse…
Det å rettferdiggjøre kjedelige forelesninger med et forventet kjedelig arbeidsliv innebærer dessuten at man fratar undervisningstiden dens egenverdi både for undervisere og innlærere. Klasserommet eller auditoriet er et sted der ulike mennesker møtes, der de diskuterer, der de ser og tenker nytt, der de engasjeres, der de motiveres. Vi tilbringer en stor del av livene våre – fra barnehage til doktorgradsstudier og kompetansehevingskurs – i en formalisert læringssituasjon. Det er en stor del av livet som bør ha mening både som en forberedelse til hva som følger, men også som tid med egen verdi. Og er ikke trivsel og engasjement en god grobunn for læring og utvikling?
Så kan man spørre seg om det er lærernes ansvar å få studenter til å møte opp og forberede seg. Og spesielt når innlærerne er (nesten) voksne, har de ikke ansvar for egen læring? Joda, selvfølgelig. I alle fall på papiret. I praksis er vi mennesker ikke noe bedre, enn ja – mennesker. Selv om vi logisk sett vet hva som er rett, er stor påvirkning andre kan ha for å få oss til å gjøre det rette eller ikke gidde. Jeg er overbevist om at engasjerte lærere gjør at studentene også forbereder seg bedre. Forskning viser at blant de mange faktorene for god læring er læreren den viktigste. Det betyr ikke at man nødvendigvis blir klok som en bok hos en pedagogisk magiker eller at man ikke lærer noe som helst hos forelesere av typen kjedsomhetens konge. Selv klarer jeg som regel å følge med og ha utbytte av forelesninger som er blottet for tjo og hei. Men jeg har sterke mistanker om at jeg hører til mindretallet. Kanskje spesielt etter hva den digitale verden har gjort med oppmerksomheten vår.
Det skal være gøy sier jeg. Men er min egen undervisning alltid kjempemorsom? Jeg rødmer når jeg tenker tilbake på min famling som pur ung norsklærer uten pedagogisk utdanning og uten fagplan for studenter på min egen alder i Latvia. Jeg var kanskje engasjert, men noen god lærer var jeg på ingen måte. Men jeg prøvde og feilet, prøvde og lyktes. Jeg leste meg opp. Jeg forbedret meg, jeg ble mer moden, ble engasjert, hadde et tilbakefall i en periode jeg var utbrent, reiste meg igjen og selv om jeg fortsatt har mye å lære, har disse 17 årene som underviser utviklet meg som menneske og pedagog. Blottet for kjedsommelighet er det nok ikke – innlærere er forskjellige og jeg er aldri helt den samme – noen ganger er jeg trøtt eller trist, noen ganger har jeg kanskje ikke hatt tid til å forberede meg. Men hva jeg har lært på veien fra en grønnskollings amatørpedagogikk til glimt av magi i klasserommet er at det er konkrete grep man kan ta. Det er redskaper, pedagogiske ressurser, som gjør at kjedsomhet er unødvendig. Helt unødvendig.
Skal læreren være klovn, da? Av og til, kanskje. Men underholdning er jo også så mye mer enn humor. For meg er TED-forelesningene gode eksempler på at jeg kan få presentert fagstoff som jeg faktisk ikke nødvendigvis er så interessert i på en spennende og engasjerende måte. I en auditoriesituasjon er det i motsetning til disse forelesningene som regel mange færre studenter, slik at man kan engasjere studentene, oppnå det dialogiske mellom lærer og student og studenter imellom.
Noe av det vi gjorde i siste time på fredag i tysken var at vi hadde konkurranse. Med premier. Premiene ble hentet fra tysklærens velfylte dameveske. Utrolig hva man kan finne i en slik. Førstepremie var ofte et flakslodd. Hva foreslår jeg at en lærer skal ha i den pedagogiske dameveska si? Jeg tømmer ikke alt ut her i teksten, det kan bli en bok, men her er noen av lærerens sminkespeil, lommebøker, kulepenner, papirlommetørklær og andre fornødenheter:
* Vis faglighet og kunnskap! Kanskje litt selvmotsigende når jeg har kritisert den tørre foreleseren med kilometerlange publikasjonslister. Men nei. Det at du har stor fagkunnskap og etablere en respekt hos studentene som fagperson er en forutsetning for å kunne bruke flere av de andre redskapene jeg bruker. Hvis ikke den respekten for fagpersonen er etablert, vil man lett kunne få reaksjonen «Hallo, vi er på universitet, ikke barnehage!»
* Varier! Variasjon bidrar til at det er lettere å konsentrere seg, det blir mindre kjedelig og variasjon i form gjør at man får flere sanser stimulert, hvilket igjen gjør at vi lærer bedre ved at flere deler av hjernen bli stimulert. Vær bevisst på dramaturgien (oppbygning, overraskelser, høydepunkter), rekvisittene, kroppsspråket, til å skape variasjon.
* Gjør det visuelt! Bruk farger, bruk bilder, bruk videosnutter. Jeg har vært på forelesning hos lærere i pedagogikk som har hatt ganske så upedagogiske ppt-presentasjoner. Bruk bilder mye mer, for å illustrere og bruk bilder som metaforer for sentrale begrep i stoffet. Det gjør at man husker bedre og at det er mer interessant. Jeg har et eget blogginnlegg om gode skjermpresentasjoner.
* Aktiver innlærerne! Vi lærer når vi lytter og anstrenger oss, men også når vi snakker, diskuterer, når vi gjør, beveger på oss, holder ting. Har man først opprettet faglighetstilliten kan man få med også voksne på dette. Det kan være rollespill, leker eller konkurranser (hva med en begrepsquiz?), det kan være gruppediskusjoner. Schei hadde eksempel på at han brukte en pasient for medinstudentene og studentene kunne spørre vedkommende ut. Det monologiske hører kanskje hjemme i lærebokas dosering, men i auditoriet bør det dialogiske ha stor plass. Det krever forberedelse fra lærerens side, det kan ikke stikkes under en stol.
* La språket herske! Det verbale vil alltid være sentralt, det kan bli sterkere i kombinasjon med andre elementer, men kan også få større effekt ved hjelp av retoriske grep. Tenk oppbygning, det narrative, tenk metaforbruk, paradokser, sammenlikninger.
* By på deg selv! Jeg snakker ikke her om kroppslig og sjelelig striptease, men at vi likevel ikke er redde for å trekke vår egen og andres erfaring og liv inn i undervisningen. Det narrative tiltrekker oss mennesker. Det gjør det nærmere og skaper større interesse for oss mennesker, når det relateres til oss selv – og det er mulig i alle fag, alt fra kjemi til historie, musikk til språk, matematikk til medisin.
* Bruk stemmen bevisst! Varier stemmebruken i styrke og karakter, skap spenning og forventning med dem. Bruk auditoriets stemme, talekor.
* Bruk humor! Humor kan være anekdoter, det kan være ordspill, idiosynkrasier, at man frivillig (eller ufrivillig) dummer seg ut. Et sentralt trekk hos mennesker som gjør at vi har det bra, og det har absolutt noe å gjøre i undervisningen.
Mye ligger igjen i den pedagogiske dameveska, dette var noen eksempler og også disse kan utgreies i det lange og brede. Det er en lærers ansvar å finne ut og være bevisst på hvilke pedagogiske grep man tar for at studentene lærer og reflekterer. Samtidig er man jo henstilt til å ta hensyn til de eventuelle begrensninger man har i seg selv og sin personlighet. For lærere er ulike. Men arsenalet av virkemidler man kan ta i bruk for å unngå kjedelige forelesninger er stort og det er mer enn nok å velge mellom. Jo, innlæreren har ansvar for egen læring. Men… En lærers hovedansvar er å formidle, og formidling er noe som alltid kan perfeksjoneres. Det er et ansvar som ligger hos læreren.