Bokhandleren i Kabul - latvisk utgave
Bokhandleren i Kabul – latvisk utgave

I strikkegenser kommer hun ut fra et rom. Strikkejakke, Hestehale. Beige skjerf. Olabukser. Tar på seg mikrofon. Det er fullt på biblioteket. Hvordan er hun? Hvordan er hun som jeg bare har sett som reporter og intervjuet på TV? Her er settingen en annen. Er hun redd, er hun selvsikker, er hun likegyldig?

Hvordan skal man rapportere fra virkeligheten, er temaet for hennes foredrag. Jeg rapporterer fra virkeligheten også nå. Fra møtet med reporteren.

Hun forteller at den nyeste boka kunne ikke blitt til uten de foregående. Og at skrivinga kom som en tilfeldighet da hun studerte statsvitenskap Russland da hun hadde en drøm om å bli diplomat. Begynnelsen av 1990-tallet og det var en annen tid, en annen åpenhet i Russland. Lærerne hennes der sa at for å forstå Russland måtte hun gå ut og snakke med folk For å snakke med Kaspulatov, den mest sentrale opposisjonspolitikeren, måtte si hun var journalist. Da forsto hun – Det er journalist jeg skal bli, da åpner alle dører seg. Dagbladet sa nei til reportasjen, Arbeiderbladet sa ja, og vips ble den purunge studenten russlandskorrespondent.  Den vise arbeiderbladredaktøren mente det var lettere å lære journalistikk til en russiskkyndig, enn russisk til en journalist. Seierstad har allerede tilhørerne i sin hule hånd.

sejerst grozn eng
De krenkede – latvisk utgave.

Hun hadde sitt korrespondentkontor i en leilighet i Moskva. Seierstad ble med 18-år gamle soldater på flyet til Tsjetsjenia. Krigen som skulle være over på 48 timer, men som varte i 10 år med 100 000 drept. Dette var første krigsreportasje. Og etter å ha bodd hos en tsjetsjensk familie forsto hun at det å bo med folk er nyttig.

Så hva var veien fra journalistikk til forfatterskap? Begynte å jobbe i NRK, når du har vært på TV får du fort bokkontrakt. Først fikk hun tilbud om å skrive bok om Balkan, men forsto at hun måtte avgrense og skrev en bok om Serbia, i forhold til Kosovo, en samling portretter. Etter det har det vært bøker siden det er vanskelig å komme tilbake til den kjappe nyhetsjournalistikken.

Neste bok – bokhandleren i Kabul. Intervjuet bokhandleren til Aftenposten. Instinktet sa «Dette er en bok». De andre journalistene som var med hadde ikke tenkt på det. «Welcome», sa bokhandleren. Avgrensingen med å snakke om en familie er en forklaring til at det har blitt populær.

Seierstad sprudler, bruker kroppen. Armene. Bevisst stemmebruk.

22. juli hadde hun fått tilbud å skrive bok om, men avslo. Newsweek ba henne om å dekke rettssaken som gikk inn på henne. Hun fikk igjen tilbud om å skrive bok. Men ikke om rettsaken. Man må finne sin nisje. Hennes redaktør Cathrine Sandnes hadde 40 nisjeideer. Men ikke tilfredsstillende. Vinklingen skal komme etter hvert, ikke på forhånd. Da ser du ikke alt det andre hvis du bestemmer deg for det på forhånd. Boka ble til etter hvert med møte med overlevende. Noen ville bli med og hun ga dem full gjennomlesningsrett, endringsrett m.m. Uten denne muligheten hadde de ikke vært så åpne. Sendte og de rettet. Sendte og de rettet. Seierstad forteller hun så etter litterære karakterer, selv om det høres kynisk ut.

Men er det ikke skrevet nok om 22. juli? Nei. Det var allerede dannet myter om hendelsene. Derfor var det viktig å gjøre nå fordi det er levende nok, folk begynner å glemme? Vet vi ikke nok?

Noe av det som var vanskelig med boka var å skape ungdommene til livet. Unngå at det blir nekrolog. Gøyale episoder uten at det ble litterært. Tok ut halvparten og utbygde det. Det å skrive litterært og det å skrive fiksjon er ikke nødvendigvis sant, forteller Seierstad, Jeg siterer korrekt.  Når det er sakprosa må alt stemme, hvis det er løgn er det fordi de løy.

Man skal alltid slutte mens tilhørerne vil ha mer. Det sørger en ventende drosje til stasjonen for.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *