10296591_10205351731262730_5435260066841028753_n
Hilde Pedersen

– Det er syttendemaistemning, sier Hilde. Hun tripper litt utålmodig på tunet en lørdagsmorgen før hun blir kjørt av mannen Per til andre dag i Bøker i Bø. Det er en projektor som skal fikses, et par av dem som skal opptre har blitt syke. Ellers er alt på stell etter en feststemt festivalåpning kvelden før med utdeling av Bøker i Bø-prisen til Dag Solstad og presentasjon av antologien til skrivekunststudentene ved høyskolen. – Se den fine blå veggen, sier hun på vei fra Gvarv hvor hun bor til Bø som venter nede i dalen i grønn skrud. Bø omfavnes av fjell med snødekte fjell. Til syttende mai er det riktignok et par uker. Men det er vårfest likevel. Vårfest. Bokfest. Bøker i Bø. 

Hilde Pedersen er kultursjef i Bø kommune; noe som kan betegnes som en lottogevinst for kulturlivet i bygda. For litt under 10 år siden fikk Bø prisen for beste kulturkommune i Norge. Men jeg har møtt henne som administrativ leder for Bøker i Bø – en litteraturfestival under etablering i Bø med utgangspunkt i forfatterstudiene ved Høgskolen i Telemark.

Tre ildsjeler bygde opp festivalen. Det var Hilde, det var poeten og professor i skrivekunst Eldrid Lunden og Lundens arvtaker som kunstnerisk leder på forfatterstudiene i Bø – Rune Christiansen. Første gang ble festivalen arrangert i 2012, så i år er det den tredje festivalen. Tre år med etablering, prøving og feiling. I 2015 begynner alvoret virkelig, for fram til nå har det vært et treårig prosjekt, men målet er at festivalen etableres som en selvstendig organisasjon med et eget styre og egen økonomi. For Hilde har det vært viktig at man i arbeidet har ei brei og åpen bokhylle hvor konsepter kan prøves ut, omfang testes og friheter kan tas. Ideer kan være gode, men det må næring for at et frø blir et baobabtre, mye innsats fra første trykk til tastaturet til innbundet bok, mye praktisk arbeid at en ide bli festival. Det skal planlegges og inviteres. Det skal følges opp og økonomi skal styres, og markedsføring må være på plass. Det er alt dette Hilde gjør.

Hildes metode

Hilde er av de mennesker hvis ytre gir inntrykk av beskjedenhet og usikkerhet, men samtidig utstråler kompetanse og autoritet. Hilde snakker med kollegaene og deltakerne om hva som skal skje. En av konferansierene er syk, de finner ut hva de skal gjøre. En av forfatterne spøker. Stemningen er god og avslappet.

Festivalen har fått veldig gode tilbakemeldinger fra forfattere og fra publikum. Hilde har jobbet med kultur og kulturformidling ute på landsbygda i 20 år og har ikke alltid opplevd de så positive tilbakemeldingene. Man blir møtt med skepsis som «skal vi satse på det her og bruke penger på det her?». Med denne festivalen er det annerledes. Det var et sjakktrekk å alliere seg både med høyskolen og handelsmannsforeningen og å samarbeide med de to bokhandlerne i Bø. Hvorfor har det blitt en suksess? – Jeg tror det er fordi det er boka i fokus og forfatteren i fokus. Slik blir det et lettfattelig prosjekt. Det er mange bokelskere rundt som blir veldig glade når yndlingsforfatteren kommer. Programmet er kjempeinteressant. Og det lokale næringslivet har vært kjempepositivt å ha med. Hildes begeistring smitter.

Om kvelden hjemme hos Hilde snakker vi til rødvin. På bordet ligger det tjukke bøker knyttet til festivalen og knyttet til masterstudiet i faglitterær skriving som Hilde går på. Vi snakker om hvordan man får rikspressen interessert i det som ikke skjer i Oslo. Om det å bli sett av kulturpengebingene i hovedstaden. Om det å lokke folk ut av den urbane rammen for kulturarrangement. 

Uten en rød tråd?

– Når det gjelder det kunstneriske så har jeg stolt fullt og helt på kunstnerisk leder Rune Christiansen, og vi har etter hvert blitt en gruppe og vi har trukket inn også andre i den kunstneriske prosessen. Vi har stolt på rådene fra Rune når det gjelder program og innhold. Vi har vært enige i om at det skal være en lysløype det skal være mulig å følge, man skulle få med alt, det skulle være intimt, tett på, nært. Og de beste forfatterne, de beste tekstene, det aktuelle og både det etablerte og det veldig unge og uferdige. Det at vi har ganske tidlig meislet ut den kursen og har holdt fast på nettopp det. Det tror jeg har bidratt til at vi har fått et publikum. I motsetning til andre festivaler har Bøker i Bø ikke hatt diskusjoner med ledetema som veldig mange litteraturfestivaler har, at man på for eksempel sier at i år handler om skam, eller i år handler det om penger. Dette ble vi enig om at vi ikke skulle gjøre, i hvert fall ikke i starten. Det har egentlig vært ganske befriende. Så den røde tråden da, hva er den røde tråden? Jo, det er de beste tekstene.

Jeg har gått ut av festivallokalet. Til en kafé hvor jeg fanges av et konkurrerende arrangement.  En kvinne leser dikt fra et selvlaget hefte. Kort hår, kanskje et sted i syttiåra. Hun leser klart og godt. Dikt på rim om livet i Bø. En dame som hadde hengt gåstokken sin på bakspeilet til bilen. Om matpakka som ble glemt på taket av bilen, som datt av og omsider ble overkjørt av en lastebil. Om tiurleiken som dikteren sjøl aldri hadde vært på, men som hadde hørt så mye om av andre og sett på TV. Det er imidlertid et annet arrangement Hilde er irritert for at har blitt lagt til samme tidspunkt, nemlig musikalen Huldresølvet. Men hvis det er noen som har tapt publikum er det ikke Bøker i Bø. Det er fullt i lokalene på arrangementene. Siste dagens arrangement med Kim Leine og Bodil Cappelen er utsolgt.   

Det er mange bokfestivaler i Norge, og man kan spørre seg om ikke behovet er mettet.

– For oss er det naturlig å lage en bokfestival, fordi vi har vært kommune for forfatterstudiene og egentlig er det veldig rart at vi ikke har gjort det alt for lenge siden. Forfatterstudiene har jo vært i Bø i 30 år. Så tenker jeg at det er viktig å skape en leserfest, at det flommer litt over. Plakaten kan virke overlesset, men det tror jeg folk elsker. Og ikke minst det å komme tett sammen, være sammen lenge, fråtse, sitte tett på. Kjell Askildsen var i fjor hos oss hele helga og var der helt til slutt og var med på alle arrangementene. Det er viktig at folk får den muligheten flere steder enn i de store byene.  Bø har 2000 studenter på campus i en kommune med 6000 innbyggere. Det er mye akademisk kompetanse, så det er en unik blanding av folk innenfor et tett geografisk område.

Mye har endret seg de siste årene med at alle har internett og man har hele verden noen fingerbevegelser unna. Man kan følge forelesninger ved de største og mest kjente universitetene gratis og kan se på konserter arrangement direkte på nettet. Det er en mulighet man ikke hadde før. Gjør ikke det denne jobben mindre viktig? Hilde mener tvert imot. Den menneskelige kontakten og formidlinga når du er fysisk til stede skaper en annen identitet på en sterkere måte. Som deltaker, tilhører, tilskuer vil du ikke kunne påvirke en foreleser på et universitet i California som ikke ser deg, mens det vil du kunne gjøre i boksalongen på «Bøker i Bø». Du kan komme bort til forfatteren, og tilføre ham eller henne noe også. Det er denne muligheten til dialog som er fantastisk.

Programmet skal plutselig trykkes opp. Olav H. Hauges enke Bodil Cappelen skal lese hans dikt og hun vil at alle har

Bodil Cappelen leser
Bodil Cappelen leser

program. I siste liten. Hilde blir kjørt ned på kommunehuset fra prestegården av den tålmodigste av sine festivalkollegaer. Inne på møterommet som deles av alt fra Nedre Telemark tingrett, via konfliktrådet til KrFs kommunestyregruppe forsøker Hilde å få åpna eposten. Nei, det går ikke sier hun. Men fortvilelsen varer ikke lenge. Hun får opp vedlegget, teksten må fikses på så den passer til utskrift, hun kobler opp til rett skriver. Skriveren er i kommunehelgemodus og trenger noen minutter før den kan mangfoldiggjøre programmet i 90 eksemplarer. Tilbake opp på prestegården. Dette er av de mange tingene som foregår i kulissene, som ikke syns. De forventningsfulle, gråhårede hodene som noen minutter senere nyter Hauges dikt i ord og tone får bare et ark i hånda uten å tenke over dens tilblivelse. Med mindre man kjenner varmen av papiret.

Hvert år kommer den. Det Hilde kaller «Bøker i Bø»-angsten. Som en eksamensangst-følelse som pliktskyldig dukker opp selv om man har forberedt seg godt og gjort leksene. Det at folk er invitert og at hun har fått «ja» fra kanskje 20 forfattere er hun veldig fornøyd, og så begynner jobben med at alle skal bli tatt vare på, blitt sett og få informasjon god nok om det de skal gjøre, og lage de koblingene som trengs. Det er litt skummelt.

Kompetanse og iherdighet

Hilde åpner poesikafeen hvor fire diktere deltar. Den første brister i gråt etter noen dikt. Nervøsitet? Noe av det personlige i diktene? Hilde sier noe oppmuntrende, og det går godt videre, slampoeten har sendt henne et takknemlig blikk.

For at noe skal lykkes så godt over tre år er det ikke nok med flaks og gode betingelser og et godt konsept. Det er likevel mennesker som det bunner i. Og Hildes erfaring og egenskaper har bidratt til at dette lykkes så bra. Man må ha et talent for at alt skal gå i boks –  planlegging, organisering og gjennomføring. Man må kjenne veldig godt til hvordan ting henger sammen, hva man bør unngå. Hilde er ikke redd for å gå løs på utfordringene. Hildes sterke side er å formidle og det å være en tilrettelegger: legge til rette kompetansen, legge til rette for at noe skal skje. – Det er jeg ganske god på. Så den kompetansen bruker jeg inn i det engasjementet for å gjøre det mindre tilgjengelige mer tilgjengelig.

Iveren ved å sprette opp sidene i en gammel, spennende bok med en papirkniv. Det er med slik iver Hilde forteller om festivalen. Hva er drivkraften? For Hilde er det ikke bare en litteraturfestival, det er et demokratiprosjekt. Kunst og kultur av høy kvalitet skal være tilgjengelig for alle. Det har stor betydning for hvordan samfunnet fungerer, også et lokalsamfunn på et lite sted. Det har mye å si for hvordan kommunikasjonen er, hvordan trivselen er. Det har betydning i et menneskes liv, hvordan du har det der du bor. Dette forblir ofte uuttalt. Gi tilgang uavhengig om man er skoleelev eller bor på institusjon, om du er bare mannen i gata eller student. Alle skal ha mulighet. Av og til må man heise flagget til topps, ha litt mer fest og moro.

En midttelemarksdrøm

For kreative mennesker som Hilde har man gjerne idéer som kan fylle flere liv. Bøker i Bø er et stort prosjekt. Hvilke andre drømmer jobbmessig har hun? Hva blir neste spennende kapittel? Bøker i Bø er en av drømmene som hun har båret på lenge. Det neste store målet på jobben er et nytt bibliotek i Bø, men det er ikke lett å få til. Et folkebibliotek hvor man også kan drive cross-over med kammermusikk, med teater. Ja teater, for Hilde er misfornøyd med teatertilbudet i fylket gjennom Teater Ibsen i Skien. Det er konservativt og har vanskelig med å kombinere det ulike publikumet i kystnære Småbyvestfold og innlandets trauste Telemark. Hun savner en person som fronter teater litt tydelig, og som brenner for teateret. Teaterlivet i Telemark trenger en hilde. Som kultursjef vil Hilde ha biblioteket fysisk lagt til Gullbring, kulturhuset i Bø. Slik kunne man få både kino og bibliotek, kulturskolen og bruke teatersalens fasiliteter. Så kan man bruke og berike hverandre mer i det daglige og gi vinger til tøffere prosjekter.

De uunnværlige kulturmøtenes element i nordlendingedatterens historie fra 1959 til 2014

Hilde er fra Ås i Akershus med foreldre fra Harstad i Nord-Norge. Fra barndommens reiser til slekt i nord husker hun menneskene som åpne og upretensiøse. Det var rikelig med raushet og kjøkkenet var fullt av folk. Under oppveksten på Ås på 60-tallet, bygde man opp et klimalaboratorium på landbrukshøyskolen. Dit kom det studenter og stipendiater fra hele verden – fra Egypt, fra Thailand, fra USA og afrikanske land. Miljøet var veldig internasjonalt, og faren inviterte folk på besøk sånn at hjemmet fyltes av verden, av annen kultur.  I Oslo som student jobbet hun med antirasistisk radio. Hun dro til Sri Lanka i en periode da hun var politisk engasjert som tjuefireåring. Det var som en flukt fra Norge, flukt fra foreldrene. Flukt fra alt. – Jeg dro til en venninne som hadde en kjæreste som jobbet i Norad. Jeg hadde ingen penger, så jeg ble der lenger enn jeg skulle. Jeg trodde jeg hadde skjønt alt da jeg dro, men det som skjedde var at jeg fikk alle fordommene midt i fleisen. Så da jeg kom hjem ville jeg studere statsvitenskap og sosialantropologi. Forsøke å forstå.

Fra Å til Ø

Våren 1991 flyttet Hilde til Bø. Ås og Bø har mye til felles – korte navn med særnorske bokstaver, liknende kommunevåpen, begge har tradisjonelt vært landbrukskommuner, det stasjonssteder, begge har høyskoler. Forskjellen på de to stedene er likevel at tradisjonskulturen og lokalhistorie står sterkere i Bø enn på det hovedstadsnære Ås. En viktig del av flyttelasset var interessen og engasjementet for internasjonal kultur.  På samme måte som foreldrene hadde invitert verden inn i stua på Ås, skulle Hilde invitere verden til Bø.

I Bø begynte hun å jobbe på flyktningkontoret i kommunen.  Noe av det første hun satte i gang med å gjøre var å organisere internasjonal 17. mai. Det var mange flykninger jeg skulle jobbe med. Så vi lagde en 17. mai på det gamle kulturhuset midt i sentrum. Det hun ikke ventet var hvem som skulle sitte på første benk. Det var kvederen Agnes Buen Garnås.  Interessen for folkemusikk hadde begynt et par år tidligere da Hilde studerte nordisk på Blindern. Da kom plata Rosenfole ut med Agnes Buen Garnås og Jan Garbarek, et spennende møte mellom folkemusikk og jazz, gammelt og nytt, tekst og musikk. Studentene snakket om balladene, og inviterte Agnes for å møtes. – Og så satt Agnes på første rad. Da jeg oppdaget det fikk jeg en sånn kjempeangst. Jeg ble helt sånn starstrøkk. Jeg visste jo at hun jobbet hos oss, men jeg visste ikke at hun bodde i Bø.

Etter det startet arbeidet med folkemusikk. Hilde ble med i styret av Telemarksfestivalen, og for Hilde var det viktig å bringe inn verdensmusikk. – Jeg har gjort veldig mye moro og mange spennende ting der. Og det synes jeg var meningsfullt, det å tilføre tradisjonskulturen og folkemusikken noe nytt med det internasjonale perspektivet. Telemarksfestivalen var en av arenaene for at artister som Gåte, Kaizers orchestra og Norstoga kom fram. Bøheringenes forhold til det fremmede har endra seg i løpet av disse tjue åra. Det var, f.eks. en latinamerikansk gruppe som deltok på Fakkelfesten, et arrangement i forkant av OL på Lillehammer. Noe av det som ble skrevet i lokalavisa var at det vel og nok et bra arrangement, men «kanskje litt mykje negermusikk». Slikt leser man ikke mer i lokalavisa. Kulturmøter har bidratt til kulturforandring.

Klapp, klapp, klapp. Dag Solstad har fått sprudle om sine slekters gang i Telemark, og applausen fyller vertshuset i Bø. Publikum går ut. Noen for å kjøpe bok til signering. Hilde klapper stoler sammen og bærer ut. Klapp, klapp. 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *