21. January, 2015
I et 70-årslag kom jeg i snakk med en helsesjef i en kommune på Vestlandet over tapasbordet. Hun sa noe om utenlandske sykepleiere som var leid inn, og ørene mine var på stilk. Min erfaring med sykepleiere med annen morsmålsbakgrunn var at jeg i perioden 2010-2014 i egenskap av konsulent leilighetsvis var involvert i prosessen med språkopplæring i fire land for utenlandsk helsepersonell som skulle til Skandinavia . Jeg har vært med i prosessen med å utarbeide undervisningsplaner, organisere seminarer for lærere, utarbeide og gjennomføre språktester for sykepleierne når de fullfører språkkurs før de dro fra sine hjemland. Denne helsesjefen var ikke fornøyd med norskkunnskapene til sykepleierne som kom. Det gjorde meg betenkt, spesielt siden jeg forsto at det faktisk var de samme som jeg hadde vært med å utarbeide opplegg til. Men overrasket var jeg ikke.
Sykepleierens arbeid er av stor betydning både for samfunnet som helhet og for enkeltpersoner. I mange tilfeller kan det at en sykepleier begår feil, sette liv og helse i fare . Slike farlige situasjoner kan oppstå og oppstår på grunn av manglende språkkompetanse. Og 90 % av sykehusansatte opplever språkproblemer i jobben. Samtidig er Norge avhengig av å hente inn personell fra ikke-skandinaviske land for å dekke behovet.
Det er flere aktører som viktige når vi snakker om sykepleiernes språkkunnskaper. Det er brukeren i form av pasient og pårørende (deres erfaring med utlendinger, fordommer), sykepleieren selv (evne til språklæring, åpenhet, tilpasningsdyktighet) og sykepleiernes kolleger på institusjonen (grad de støtter opp eller støter ut). Dette er aktører på individnivå. Her vil jeg imidlertid ta for meg aktører på gruppenivå, nemlig dem som rekrutterer sykepleierne, dem som gir sykepleierne norskopplæring og institusjonene hvor sykepleierne arbeider.
Bemanningsbyråene – balansen mellom fortjeneste og kvalitet
Bemanningsbyråene tar på seg arbeidet med å finne sykepleiere til institusjonene som trenger det og som ikke har kapasitet til å gjøre dette selv, og har dermed helt klart en viktig funksjon. Det kan ikke stikkes under en stol at vi ikke snakker om veldedighetsarbeid for å redde norsk helsevesen, men er noe som utføres av bedrifter som tjener penger. Det må være greit. Det som ikke er så greit er når det ikke er balanse mellom det å tjene penger på den ene siden og det å sikre kvalitativt personell (som også omfatter språk) på den andre. Det en mager trøst at sykepleieren er svært dyktig faglig sett, hvis vedkommende kan sette liv i fare ved ikke å kunne språket. Siden skandinavisk bare i liten grad er skolefag i utlandet, er det gjerne bemanningsselskapene som organiserer språkkurs eller delegerer det til språkskoler før sykepleierne kommer til Norge. Selv om bemanningsselskapene ikke nødvendigvis organiserer språkkursene selv, setter de rammene for dem, ved at nettopp de avgjør hvor mye de ønsker å investere. Ikke bare må de betale for undervisningen, men i mange tilfeller også lønn til sykepleierne i opplæringsperioden slik at de får tid til å lære språket. Nattevakt og 8 timer norsktimer på dagtid er en kombinasjon som ikke er å anbefale.
Det en mager trøst at sykepleieren er svært dyktig faglig sett, hvis vedkommende kan sette liv i fare ved ikke å kunne språket.
Bemanningsselskapene må være klar over at det er andre faktorer enn kurslengde som spiller en rolle – f.eks. morsmålsbakgrunnen og hvilken erfaring med språklæring sykepleierne har. Her er det for eksempel snakk om språktypologisk avstand, en nederlender lærer seg generelt norsk raskere enn en thailender, og hvor vant man er til bruk av fremmedspråk. I Europa er det forskjell på sykepleiere fra Ungarn, et land hvor bare hver tredje innbygger kan et fremmedspråk, til flerspråklige Baltikum hvor sykepleiere ikke bare som regel kan tre språk, men også bruker to av dem daglig på arbeidet. Til de individuelle forskjellene hører også hvor lett det er for noen å lære et språk, noe som kan testes før man blir tatt opp på et språkkurs. Det er ikke nok med et B1-nivå for å være sykepleier, språkkravene i andre land er B2-nivå i følge det felles europeiske rammeverket for språk. Men det krever mye lenger tid og mange flere undervisningstimer for å nå dette nivået. Til sjuende og sist blir det et etisk spørsmål – skal man tjene noen millioner ekstra å spare penger på å unngå omfattende språkkurs, men risikere å sette liv i fare? I enkelte tilfeller som har vært framme i media de siste årene kan man tenke seg at det er det som har skjedd. Men hvis institusjonene ikke stiller gode nok krav til bemanningsbyråene de bruker, kan man også argumentere for at det ikke er rimelig å legge skylda på dem.
Språkskolene – fokusområder for undervisningen i sykepleiernorsk
Språkskolene, som gjerne befinner seg utenlands, får gjerne økonomiske og tidsmessige rammebetingelser fra oppdragsgivers side, gjerne. bemanningsselskap, noe som gjør at det er umulig å oppnå det nivået og den språklige tryggheten sykepleierne trenger. Dels er det ikke nok timer og dels er undervisningen så intensive (opptil 7 kontakttimer per dag 5 dager i uka) slik at stoffet ikke setter seg eller glemmes lett.
I arbeidet med norskundervisningen for sykepleiere er det spesielt noen områder som jeg vil trekke fram hvor språkskolene har en viktig rolle for å oppnå godt resultat i tillegg til å få et generelt bra språknivå:
SKREDDERSYDDE OPPLEGG: Undervisningsopplegget må tilpasses sykepleierne og den jobben de skal utføre, ikke bare oppnå et generelt språknivå. Det er selvfølgelig snakk om sykepleierfaglig terminologi på norsk, rapportskriving o.l. men det vanskeligste kan være hva som man kan tenke seg ikke er så vanskelig, men som er det, hva man sier f.eks. ved vasking av en pasient, hvordan vi snakker om kropp, sykdom og død i dagligspråket, det å samtale med pårørende eller smalltalken med kolleger. Den ideelle, men kanskje utopiske, kombinasjonen er en engasjert norsklærer med sykepleierbakgrunn – eller omvendt.
KULTUR OG HØFLIGHET: Fokus på forskjeller i kultur og høflighet kan være viktig for at man behandler pasienter, pårørende og kolleger adekvat. Normene for hvordan man omgås i arbeidslivet er ikke skrevet opp noe sted og språklærerne må forberede sykepleierne på de kulturelle kodene som må knekkes.
LYTTEFORSTÅELSE: Å forstå pasienter og kolleger er ytterst viktig. I muntlig samhandling kan man vanskeligere slå noe opp i en ordbok uten at kommunikasjonen stopper opp. Mye av undervisningen må derfor vies lytteforståelse. Det å forstå muntlig norsk innebærer dessuten å forstå mange typer norsk. Dels bør man forberedes på dialekten på stedet hvor man kommer, dels en generell forståelse av ulike norske dialekter. Det å forstå norsk innebærer også ikke å få sjokk når man skal forsøke å forstå svensk og dansk.
UTTALE: Uttale er selvfølgelig viktig for kommunikasjonens skyld, det sier seg selv, men det er også svært viktig for hvordan sykepleieren oppfattes. Dårlig uttale kan lede til at man tror at den generelle språkkompetansen er dårlig hos vedkommende, noe den ikke nødvendigvis er, irrasjonelt nok kan man tro at vedkommende er inkompetent som sykepleier og man kan bli belemret med mange unødvendige stereotypier knyttet til bestemte geografiske steder på grunn av aksenten. Dette påvirker brukeropplevelsen og skaper også dårlige opplevelser for sykepleieren selv.
TESTING: Språktestingen må være seriøs. Jeg har sett tilfeller hvor sykepleierne før eksamen har kjent til temaene og har kunnet lære utenat til skriftlig og muntlig produksjon. Noen ganger testes det i det som har vært læreboka og akkurat hva som har vært gjort i timene, og ikke knyttet til et bestemt nivå. Det å lage en språktest handler ikke om noen grammatikkoppgaver og en stil, men bør kunne vise hvordan vedkommende fungerer i en kommunikativ situasjon, og det handler å teste alle språkferdighetene. Hvis nivået er B2, er Bergenstesten (Test i norsk – høyere nivå) som er et godt utarbeidet test som har resultat man kan stole på. Men det beste er kanskje en test som er tilpasset sykepleiere, men som ellers er like omfattende som Bergenstesten. Det kan være problematisk at språkskolen selv organiserer testingen, dersom oppdragsgiver f.eks. har krav om hvor stor prosentandel som skal avlegge testen.
Arbeidsgiverne må stille språkkrav
Siden det ikke er nasjonale krav til språkkunnskaper er det arbeidsgivers ansvar å påse at en ny medarbeider (ansatt eller innleid), kan gjøre jobben på en forsvarlig måte. Selv om myndighetene ikke har mulighet til å stille nasjonale språkkrav til EU-borgere pga EØS-avtalen,kan det gis anbefalinger til utfører av tjenesten når det gjelder opplæring (eksempel på krav til opplæring av apotekervikarer).
Språkkunnskaper svekkes over tid og må vedlikeholdes og videreutvikles. Det er ikke som sykling, har man først lært det glemmer man det ikke – språk glemmes.
Arbeidgiverne bør stille krav til bemanningsselskapene de velger å bruke at innleid arbeidskraft (eller sykepleiere som institusjonene ansetter direkte) har minst B2-nivå i norsk (tilsvarende Bergenstesten) mot B1-nivå som er nå det som ofte aksepteres av arbeidsgivere i Norge som godt nok for sykepleiere. I Tyskland er språkkravet B2 med 600 til 800 timers undervisning, I Latvia er språkkravet for sykepleiere B2-nivå og C1-nivå for oversykepleiere, i Irland og Australia er det nødvendige nivået 6.5 eller 7.0 på IELTS prøven som tilsvarer C1 (altså over B2) i følge Det felles europeiske rammeverket for språk. Høyere språkkrav innebærer større investeringer for bemanningsselskapene, men også for dem kan det lønne seg på sikt, siden man ikke vil få så mange skandaler knyttet til ulykker som feilmedisinering og klager på manglende norskkunnskaper og man vil ha et mye bedre ry og bli mer konkurransedyktig. Dersom ikke bemanningsselskapene ikke tilbyr et godt språklig oppfølgingsopplegg for sykepleierne som kommer i jobb, bør arbeidsgiver også vurdere språkkurs. Språkkunnskaper svekkes over tid og må vedlikeholdes og videreutvikles. Det er ikke som sykling, har man først lært det glemmer man det ikke. Det er også viktig at arbeidsgiverne legger til rette for sykepleierne når de kommer. Dersom et evt. bemanningsbyrå ikke tar seg av sykepleiernes videreutvikling av språket, må arbeidsgiver gjøre dette. For å fremme språkutvikling, er det også veldig viktig at sykepleierne med annen morsmålsbakgrunn blir godt integrert i miljøet, slik at de får bruke norsk mest mulig med kollegene sine. Dessverre har det vært flere tilfeller hvor innleide sykepleiere har blitt møtt med en kald skulder av sine norske kolleger eller overordnede. Ikke akkurat det beste når man kommer til et nytt sted i et land man gjerne aldri har vært i før, med et annet språk, mens familie og venner er igjen i hjemlandet.
Språk sikrer trygghet
Det som mangler er en bevissthet om hvilket språknivå som trengs. For sykepleiere må B2 være et minstekrav.
Språk er viktig både for at vi som enkeltindivider skal kunne være trygge og føle oss bra når vår helse og velferd legges i andre hender. Språk er viktig for at sykepleiere – både for dem som har annen morsmålsbakgrunn og for at deres kolleger skal kunne gjøre jobben sin. Felles språk er viktig for et godt arbeidsmiljø. Men er vi villige til å investere i språk? Det må være gode kurs før sykepleieren jobber og det må være språkutvikling på jobben. Det å få kunne gå på kurs og utvikle seg er et privilegium, ikke diskriminering, som likestillings- og diskrimineringsombudet hevder .
Det som mangler er en bevissthet om hvilket språknivå som trengs. For sykepleiere må B2 være et minstekrav. Også for dem som er fra EU-land, noe de har innført i Storbritannia.