18. March, 2015
Norge har vært en viktig støtte for Baltikum siden de gjenvant sin selvstendighet i 1991, men var det virkelig slik at Norge aldri anerkjente Sovjets anneksjon av disse tre nabolandene?
Tusenvis av mennesker hånd i hånd dannet en menneskekjede mellom Tallinn og Vilnius. Tre nasjoner gjenvant sin selvstendighet. Og vi jublet. Den syngende revolusjon som fant sted i vårt nabolag for et kvart århundre siden gjorde inntrykk både på meg og mange andre i Norge. Da Baltikum ble uavhengig i 1991, var Norge og de andre nordiske land de første til å anerkjenne de gjenopprettede selvstendige statene. Det gikk ikke lenge før Dansk kulturinstitutt og Nordisk ministerråd var på plass i Baltikum med sine representasjoner og de nordiske land med egne ambassader, og Norden er den dag i dag store støttespillere for Baltikum. Men var ikke denne plutselige velvilligheten et anfall av dårlig samvittighet? Offisielt heter det at Norge aldri anerkjente Sovjetunionens anneksjon av de baltiske stater under 2. verdenskrig. Mon ikke om det er en sannhet med modifikasjoner, for Utenriksdepartementets materialer i Riksarkivet i Oslo gir et mer nyansert og mindre flatterende innblikk i hvordan de diplomatiske forbindelsene med Baltikum ble brutt og spørsmålet om Norges anerkjennelse av de baltiske staters innlemmelse i Sovjetunionen.
Frihet og okkupasjon
I mellomkrigstida ønsket ikke Norge noen fast tilknytning til de selvstendige baltiske statene, og ønsket å holde forbindelsene på et minimumsnivå. Det ble sagt med rene ord at Østersjø-området ikke var av interesse. Dette skjedde dels på grunn av forsvinnende liten interesse for Baltikum og dels på grunn av norsk nøytralitetspolitikk.
Latvia hadde inngått fredsavtale med sovjetiske Russland i 1920 og i 1932 hadde landene inngått en ikke-angrepsavtale. Det viste seg å ha liten verdi. Sovjet kom med krav om å sette ut militærstyrker i Baltikum høsten 1939, og 17. juni 1940 ble Baltikum okkupert. Året etter følger massedeportasjoner til Sibir før en nazistisk okkupasjon som varer til sovjetstyrker kommer tilbake i 1944 og en ny sovjetokkupasjon begynner med stalinterror, tvangskollektivisering av landbruket og nye massedeportasjoner.
Hvilket brev?
Norges Latvia-politikk under krigen og i etterkrigstida ble et resultat av realpolitiske vurderinger, siden Norge ønsket å føre en politikk som ikke var en torn i øyet verken på Vestmaktene eller Sovjetunionen. Det at Baltikum ble okkupert i 1940 blir lite kommentert i dokumentene til det norske utenriksdepartementet. 26. juli 1940 sender Norges ambassadør i de baltiske land Johan Wilhelm Michelet melding til det norske utenriksdepartementet i Stockholm hvor han skriver at det ikke er nødvendig å flytte arkivet, siden det ikke inneholder noe som vil skape problemer dersom det kommer i Sovjetunionens hender. Norges Moskva-ambassadør Einar Maseng mottar 16. august 1940 offisiell beskjed fra Molotov om at de baltiske landene er innlemmet i Sovjetunionen. Norge får frist til 25. august for å legge ned sine representasjoner i Baltikum og de norske diplomatiske stasjonenes arkiver skulle overgå til Sovjet. 23. august melder utenriksminister Halvdan Koht tilbake om at Norge har trukket sitt diplomatiske korpus tilbake.
Norges holdning var nok å late som at ingen ting hadde skjedd. Baltiske diplomater skrev brev med oppfordringer til andre lands regjeringer og representasjoner. Norges ambassadør i Washington, Wilhelm von Munthe af Morgenstierne, henvender seg september 1944 til London-regjeringen om hvorvidt man skal anerkjenne at man har mottatt brev (som Morgenstierne kaller propagandaskrift) fra den latviske ambassadøren. I London diskuterer de saken, og bestemmer seg for å ikke svare på grunn av at det har gått så lang tid siden brevet ble mottatt (en måned!). Straks etter sender utenriksminister Trygve Lie beskjed om ikke å vedgå at man har mottatt brevet.
Forhandlinger med Sovjet
Etter krigen var den norske regjeringen interessert i å motta kompensasjon for tapet av norske eiendommer i Baltikum, noe som beløp seg til over to og en halv million norske kroner. Dette ble tatt opp i handelsmøter i 1946 og 1948. Dette kravet kom også opp i notaer seks ganger de følgende år, uten at det fulgte noen reaksjon fra Sovjetunionens side. Sverige hadde fått i stand en slik avtale, men de hadde da også overrakt den latviske ambassadens nøkler til Sovjet, og spørsmålet var nå om Norge skulle følge i naboens fotspor. Under stempelet strengt fortrolig skriver norsk UD til ambassaden i Sverige at den norske regjeringen ikke anerkjenner Baltikums innlemmelse i Sovjetunionen, og har forsøkt å unngå handlinger som kunne tyde på det, samtidig som at den norske regjeringen heller ikke har kommet med noen offisielt utsagn som kunne tolkes som det motsatte.
I 1956 går Sovjetunionen med på samtaler for å få klarhet i mellomhavende mellom fysiske og juridiske personer innen transport, bank og forsikring i Norge på den ene side, og de litauiske, latviske og estiske sovjetrepublikkene på den andre. Siden de regner med at spørsmålet om de baltiske land vil komme opp, kommer UD i samtaler med Moskva-ambassadør Erik Braadland fram til at samtalene burde holdes i Moskva, for at samtalens innhold skal kunne holdes skjult. Kompensasjonsforhandlingene foregår to ganger – i Moskva i oktober 1957 og i Oslo i oktober 1958. Samtalen i Moskva ble beskrevet som ren parodi, siden sovjetmyndighetene ikke ville gå med på noen av Norges krav. Heldigvis for Norge dukker ikke spørsmålet om Baltikums okkupasjon opp.
Norsk UDs innrømmelse
Før samtalene i 1958 gjennomgår man spørsmålet om anerkjennelse av anneksjonen. Leder for juridisk avdeling i UD, Erik Berg, mener at Norge ikke har anerkjent anneksjonen av de baltiske stater, selv om man har gjort det de facto ved å påbegynne samtalene om kompensasjon. Etter avdelingsdirektør Einar Løchens forespørsel, kommer også førstesekretær Vera Holmøy i UD fram til at det er det som har skjedd. Begrunnelsen er anerkjennelsen av Molotovs nota om Baltikums innlemmelse i Sovjetunionen i 1940, manglende godkjenning av flyktningpass utstedt av baltiske eksilregjeringer i norsk passkontroll og at deler av latvisk kapital (108 000 kroner) ble overført fra Norges bank til Sovjetunionens ambassade i Oslo. Løchen mener at det ikke er politisk ønskelig at det også vil skje en de jure anerkjennelse, og en vurdering av det vil bli aktuelt bare dersom det blir uunngåelig.
Det er altså liten tvil om at Norge anerkjente av de baltiske staters innlemmelse i Sovjetunionen de facto. Kanskje et nødvendig skritt i balansegangen mellom øst og vest. Og selv om Norge neppe kan smykke seg med at landet ikke på noen som helst måte har støttet Sovjetunionens anneksjon av Baltikum, kan vi i det minste glede seg over at forbindelsene mellom Norge og Baltikum i dag er sterkere enn noen gang tidligere.
Materialet bygger på undersøkelser i norske arkiver gjort av Sintija Rupjā som et ledd i hennes bacheloroppgave Latvijas un Norvēģijas politiskās un diplomātiskās attiecības no 1918. – 2004.gadam [Latvias og Norges politiske og diplomatiske forbindelser fra 1918 til 2004], Latvias kulturakademi, 2004