Fra livegenskap til sovjetisk popart

30. October, 2015

(Denne teksten om estisk kunst og historie sto først publisert i Estlands-nytt. Nr. 1-2, 2015, ISSN 0808-2855, s. 26-31.)

Reisen til Tallinn er kanskje den første turen utenlands jeg husker. Året var 1983, det var april og jeg reiste med mamma og pappa. Bro­ren min lå i magen til mamma, og jeg var seks år. Vi dro med ferja Georg Ots, oppkalt etter den estiske opera­san­geren. Noen få timer tok turen over Finskebukta, mellom to av de hovedstedene i Eu­ro­pa som ligger nærmest hverandre, men som likevel var fjernere fra hverandre enn kilometerne skulle tilsi. Siden 1965 hadde denne eneste direkteforbindelsen mellom Estland og omverdenen eksistert. Sovjetunionen var ­imidlertid ikke et land man reiste ut av, så det var for det meste finner med spesiell interesse som dro. Den magre linjen Georg Ots trakk mellom de to byene, som malt med den skjøreste sobelhårpensel, er en kontrast til de tjuetalls daglige ferjeavgangene, helikopter- og flyforbindelsene som i dag ligner et bredt penselstrøk man en vakker vårdag maler garasjeporten med.

Siden denne Tallinn-turen har det gått over 30 år. Jeg husker bare små glimt. Vinden på ferjedekket. Utsikten ned på gata fra hotell Viru. Trikkene fascinerte. Leninplakater og et enormt veggmaleri med Lenin. Da vi kom til Tallinn husker jeg den store salen med bordrekker. Kofferter ble åpnet og innholdet ble gjennomgått av menn i uniform. Ble det smuglet bibler? Kanskje vestlig dekadanse i vinyl- eller papirformat? Da pappa ble spurt hva bagasjen inneholdt, var han i det spøkefulle hjørnet. – In this I have a bomb, and this bag I have marijuana, sa han og pekte på bagene. Mulig han hadde tatt seg en øl på ferja. Tollerne lot seg heldigvis ikke affisere.

Schengensk skjønnhet

Tollerne er borte nå. Og denne gangen kommer jeg sørfra. To store grensestasjoner, en på estisk side, en på latvisk. Den estiske i en moderne funksjonalistisk stil, den latviske med takmøner som leder tankene mot tradisjonelle bondegårder. Arkitektene for begge har nok hatt for øye å uttrykke noe som kunne representere landets nasjonale identitet. Husene er nå forlatt og forfalt. Asfalten slår sprekker der vogntogene tidligere stoppet for å fylle ut skjemaer, der bussene fikk besøk av grense­vakter. Veien går utenom de to grensestasjonene nå. På venstre side inn, og på høyre ut. Før var det ingen vei utenom. Det var obligatorisk stopp, kontroll og stempling av pass. Jeg måtte bytte pass en gang fordi jeg hadde så mange estiske stempler, etter alle gangene jeg dro fram og tilbake mellom Latvia og Norge. Ett stempel på vei inn i Estland da jeg kom med ferja fra Stockholm, ett stempel på vei inn i Latvia, ett på vei inn i Estland med buss, og ett på vei ut med ferja. Fire estiske stempler per Latvia-reise.

Men dette er ikke et forlatt hus å bli trist av, det er ikke sorg over sprukken asfalt, men glede over blomstene som trenger seg ut. Dette er ikke en av de vemodige ruinene. Dette er schengensk skjønnhet. Det vakre i at to land deler og stoler på hverandre. Som en god venn man ikke trenger å ringe og avtale besøk for å stikke innom. Det vakre i å reise fritt, uten at noen registrerer deg, uten at dine personlige eiendeler blir saumfart. Skjønt i sovjettida var det heller ingen grensekontroll mellom republikkene. Det er imidlertid ikke alle familier man nødvendigvis har lyst å være en del av.

Nordisk nærhet, nordtysk påvirkning

Tallinn er en by med nordeuropeisk preg, man kjenner igjen hansatid og tysk arkitektur. I Estland føler man nærheten til det nordiske, og man behøver ikke å oppholde seg lenge for å bli slått av hvor u-eksotisk det estiske er sett med skandinaviske øyne. De mange hundreårene med nordtysk innflytelse har satt sitt preg på væremåten, på arkitekturen, på kulturen, på språket. Riktignok er estisk et finsk-ugrisk språk, men i likhet med skandinavisk, og i motsetning til finsk, er den lavtyske påvirkningen på språket godt merkbar. Ikke bare dette kulturhistoriske fellesskapet med Nord-Tyskland deler vi, det har også vært mer direkte bånd. Estland var styrt både fra Danmark og Sverige. Spiret man ser ved innseilinga til Tallinn er Olavskirken, viet Olav den hellige. Norden og Norge hadde mye å si for den nasjonale bevegelsen på 1800-tallet. Sovjettida gjorde at forbindelsene nesten helt ble brutt, og vi glemte Baltikum. Alle der over var sovjetrussere, sett fra vår side av Østersjøen. Så kom perestrojka, glasnost og den syngende revolusjon. Baltikum fikk et nært sam­arbeid med Norden, ble med i EU og NATO. Nærmere enn nå har Baltikum og Norden aldri vært, med tilstrømming av nordiske investeringer den ene veien, og tilstrømming av arbeidskraft den andre.

Estlands historie gjennom kunsten

I parken Kadriorg – Katrinas dal, oppkalt etter Katarina den store – ligger den nye bygningen til det estiske nasjonale kunstmuseet KUMU, et av de største kunstmuseene i Nord-Europa, tegnet av den finske arkitekten Pekka Vapaavuori. På grunn av pengemangel stod museet først ferdig i 2006, tolv år etter at konkurransen var utlyst. Det slår likevel ikke det latviske nasjonalbiblioteket, som sto ferdig i 2014 etter dobbelt så lang tid.

I denne spennende bygningen gjør man seg kjent med estisk kunsthistorie fra begynnelsen til i dag, ja, de nyeste kunst­verkene var faktisk fra samme år. Men bildene vil noe mer enn å behage besøkerens øye. De forteller også en historie. Et lands historie.

Men er det egentlig estisk kunst det er snakk om i begynnelsen av utstillingen? Kanskje heller kunst fra Estland. De første kunstnerne var av tysk nasjonalitet, og maleriene forestiller noen slott og landskap med feil perspektiv, det er halvprofesjonelle portretter av tysk, dansk og svensk adel i Estland. Uansett hvilket rike Estland var underlagt, var folket helt fra 1200-tallet og fram til 1900-tallet styrt av en hovedsakelig tysk adel med noen svenske adelsslekter.

I neste rom tar bildene meg med inn i de fine baltikumtyske familiers salonger. Lokalbefolkningen er avbildet romantisk, mer som noen fiffige menneskeaktige vesener i sine folkedrakter av fine stoffer, svært fjernt fra livegenskapets realiteter.

Gjennom utstillingen blir jeg oppmerksom på flere likhetstrekk og berøringspunkter mellom estisk og norsk kunst. Slik som Tyskland hadde en stor betydning for norsk kunsthistorie, hadde den også det i estisk kunst. I Düsseldorf var vår J.C. Dahl professor, og seinere ble den estlandstyske Eugen Dücker (1841–1916) professor samme sted. Dücker har noen virkelig vakre romantiske landskapsmalerier. I likhet med at Dahl oppdaget det norske landskapet, oppdaget Dücker det estiske. Dücker var på sin side lærer for den norske landskapsmaleren Adelsteen Normann (1848-1918) som bidro til at de norske fjordlandskapene ble kjent utenlands og at Munch kom seg til Berlin.

Estisk nasjonal bevissthet blir til

I annen halvdel av 1800-tallet kom det som man metaforisk kaller den nasjonale oppvåkningen, initiert av estofile estlandstyskere. Aviser begynte å komme ut på estisk, de første nasjonale sangfestivalene ble organisert, estisk litteratur ble til, og ved århundreskiftet begynte også estiske kunstnere å gjøre seg gjeldende. Parallellen til det norske ser vi både når det kommer til motiv og idestrømning, det nasjonale er påtakelig til stede. Men vi ser også at norske landskapsmotiv har blitt noen av de mest kjente kunstverkene i estisk kunsthistorie. Og flere av mellomkrigstidas kunst­nere har latt seg inspirere av norske kunst­nere, framfor alt Gerhard Munthe – enda en düsseldorfstudent – og hans dekorative fantasikunst, inspirert av folkekunsten. Motivene hos de estiske kunstnerne ble i stor grad hentet fra det estiske folkeeposet Kalevipoeg, som er en av de symboltunge bjelkene i den estiske nasjonskonstruksjonen. Munch er lett å kjenne igjen i symbolistiske og ekspresjonistiske kunstverk.

Norge i estisk kunst

En av disse kunstnerne var Konrad Mägi (1878-1925), som hadde opphold i Finland og på en kunstnerkoloni på Åland før han kom til Norge. Et opphold som ble ufrivillig langt fordi pengene ikke strakk til. Men til gjengjeld fikk estisk kunst flere bilder av norske landskap. Også andre estiske kunst­nere kom til Norden og vendte tilbake med interesse for det særpregede i estiske natur.  I Norge gjorde Mägi seg kjent med Steinerbevegelsen, og denne åndsstrømningen gjenspeiles også i flere av bildene hans.

Den lykkelige mønsterarbeider – en eventyrfigur

Andre verdenskrig satte en brå stopp for alle kunstimpulser utenfra. Sovjet­myndighetene beskyttet seg med gore-tex – egen produksjon kunne komme ut, men man ville ikke slukke tørsten til kunstnerne innenfor. De fikk ikke lenger kunstmaga­siner tilsendt. De kunne ikke reise til Paris. Denne isolasjonen i stalintida gikk i et strengt tospann med strenge krav til uttrykksmåten. Sosialrealismens hyllest av arbeiderne, romantisering av kornåkrene og fabrikklokalene. Kollektivbrukets bønder som samles på allmannamøte. Noe skjønt er det også i denne gjennompolitiserte kunsten, i alle fall rent estetisk, kanskje kunstnerteknisk, hvis man makter å se bort fra hyllesten av Stalin. Det ligger en skjønnhet i at de er totalt frie for bekymring. Bare vitalitet. En styrke som i Gustav Vigelands skulpturer. Deportasjonene, tilstrømningen av arbeidskraft fra Russland og tvangs­nasjonaliseringen av gårdene gjorde visstnok ikke bøndene lykkelige. Men merkelig nok blir jeg på en måte glad for å se de stalinberusede traktoristene og fabrikk­mekanikerne, selv om de blott er eventyrfigurer.

De skulle avbildes i bestemte kontekster, i arbeid, fest, urbanisering, indus­tri­alisering. Progress og glede. Og plutselig forstår jeg at de sosialrealistiske portrettene av fiskesløyersken og metallstøperen minner meg om noe. De minner meg om adelen jeg så på de første bildene. Den nye adelen er mønsterarbeideren. Hun som oppfyller kvoten 150 %. Nå er det de som portretteres på en smigrende måte. Sovjettidas virkelige adel er imidlertid «konglene» som de kaltes, partipampene som dinglet i den solbelyste toppen av sovjetveldets stolte gran, og ikke unnet det tjukke brune bardrysset en stakket tanke.

Så er stalintida slutt og også andre kunstneriske uttrykk fikk slippe til.  Andre farger og former, og ikke ulik vestlig kunst i samme tidsperiode. I neste rom slås jeg av bilder av Nikolai Kormašov, en

mordvinsk kunstner som kom til Estland som tjueto­åring. I et intervju forklarer han at han ble i Estland, fordi han trodde han ville ha drukket seg ihjel i Russland, dessuten ga Estland helt andre muligheter for individualisme. Baltikum var på mange måter i en særstilling i Sovjet. På sekstitallet var han også med på å lage de store kunstverkene på sidene av høyblokkene i Mustamäe, en av de sovjetiske drabantbyene. Han malte spennende veggmalerier på de 69 rommene i et barnesykehus helt på slutten av 1950-tallet.

På baksiden av Stalin

En dystrere stemning er å finne hos Olga Terri, som har bilder som gjennom ansikter fylt av frykt forteller om deportasjon, massemord og svik. Det siste kommer sterkt til uttrykk i Judas-kysset. Paradoksalt kunne det religiøse motivet tilsløre og virke ufarlig for de ateistiske sovjetiske styresmakt­ene. Det er nok heller Judas-kysset i angiveriet, så mye nærere i tid og sted, som kunstneren avbilder.

Sovjetisk surrealisme og popart

Og syttitallet kommer med surrealisme (underbevisstheten var et ideologisk fristed) og popart. Ja, faktisk. Sovjet-estisk popart. Et vennlig smilende leninhode som en rød sol på en mørkeblå himmel, med kollasj av fotografier fra aviser under. Tenk at en slik framstilling av Lenin var mulig! Hippier foran et landsbygdlandskap. Ei jente på en hest med regnbue i klare, drømmende farger. Her mangler riktignok den vestlige popartens samfunnskritikk, men den

sovjetestiske poparten har estetikken på plass. Og bidro sikkert til å skape et bilde av et moderne Sovjet på utstillinger i utlandet. Utstillinger de fleste kunstnerne selv ikke fikk dra på.

Desto mer har jeg blitt kjent med og fått vite om sovjetkulturen og livet i Sovjet, etter å ha bodd så mange år i det postsovjetiske rommet, hvor det til tross for all sensur, politisk forfølgelse, likevel var mye som kunne skje. I alle fall i perioder. Det var en egen hippiebevegelse, det ble utgitt vestlig musikk på sovjetiske plateselskap, og mye vestlig litteratur var tilgjengelig.  Og ikke bare av kommunistiske forfattere.

En av mange estlandshistorier

Timene på KUMU har vært en reise gjennom Estlands historie fra livegenskap, til nasjonal bevissthet til selvstendighet og til okkupasjon og underkuing til frihet på ny. Utvalget skaper en kanon for estisk kunst, en kanon som også forteller en versjon av Estlands historie, eller en av mange estlandshistorier. En versjon som er en av byggeklossene i den nasjonale konstruksjonen, liksom som bygningene på grenseposten mellom Latvia og Estland.

Heller ikke denne gangen ble det noe dypdykk i Tallinn. To dager til ende. Det er et av stedene jeg alltid tenker: «jeg kommer jo tilbake hit, så jeg trenger ikke å stresse med å se alt.» Forresten tenker jeg det overalt jeg reiser. Også steder lenger bort. Ofte er det ikke eifeltårnene, tajmahalene, goldengatene; de som foreviges igjen og igjen, som besøkes av hordene, som er mest interessante å se. Jeg fascineres av en gate hvor vanlig folk bor. En kirke som aldri vil havne blant ti-på-topp severdighetene i gaidbøkene.

Solmorgen i september. Trærne er ennå grønne, men gulner. Jeg er på vei tilbake til Latvia. Bussen stopper ved grensa mellom Latvia og Estland. Men ikke fordi det er grensekontroll. Det er bare skifte av bussjåfør. Et stort macdonaldsskilt hilser velkommen de som reiser over grensen og jeg ser for meg leninplakaten jeg så i 1983.