1d355ae5-c234-4317-abb8-17e92a414b9fDet var en gang en smed som var veldig fattig. Det eneste han hadde var sønnen. Men sønnen hadde han lovet bort til Djevelen en armodsdag. Årene gikk til tiden da gutten skulle begi seg til Djevelen til en øy som befant seg i midten av havet. Han hadde ikke noe annet valg enn å gå. Trist til sinns og med hengende hode gikk gutten avsted. Men på veien fant han ut at han ville ta en tur innom presten og lette hjertet. Og det gjorde han. Men presten sa: «Vær ikke lei deg, gutt! Når du drar til øya, skal du bare ta med deg dette: et fyrtøy, et lys, et lite bord og en bibel. Når du kommer til øya, så tenner du lyset og leser i boka. Uansett hva som enn skulle skje, så later du som ingenting. Da kommer alt til å gå bra.» Smedsønnen skaffet seg tingene han trengte, og dro til øya. Mot kveld da han hadde kommet fram til øya, satte han opp bordet, tente lyset og åpnet bibelen. Det ble mørkere og mørkere, og ved midnatt var det blitt helt svart. Mens Smedsønnen leste i boka, fikk han plutselig høre noe stort som kom stormede mot ham, rett før øya stanset det og ropte: «Kom hit, gutt, du tilhører meg!» Men akkurat som han var blitt fortalt, løftet ikke Smedsønnen øynene fra boka, han bare svarte: «Hvis jeg tilhører deg, får du bare komme og ta meg!» Djevelen ropte enda en gang, men Smedsønnen svarte som før. Djevelen ropte en tredje gang uten å oppnå sitt. Ved hanegal neste morgen dro Djevelen tomhendt av sted. Den neste natta hendte det samme igjen. Djevelen ropte og skrek, men måtte begi seg av sted med uforrettet sak. Den tredje natta gikk det imidlertid vilt for seg. Smedsønnen satt og leste i boka, men rundt midnatt stormet Djevelen mot øya hvesende og fresende og kastet rundt seg med ild. Helt opp mot øya brølte han: «Kommer du med meg, eller kommer du ikke?» Og Smedsønnen svarte han: «Nei, jeg kommer ei.» «Hvis du ikke kommer, snur jeg hele verden opp ned!» «Du kan gjerne snu opp ned på verden for min del. Jeg kommer uansett ikke.» Og Djevelen tok til å snu verden på hodet…

«Hvis du ikke kommer, snur jeg hele verden opp ned!»

Så var verden snudd på hodet – ikke kunne man vite i hvilken retning øst var, ikke i hvilken retning vest var, ikke kunne man vite hvor husene sto, ikke hvor veiene gikk. Så hva kunne Smedsønnen gjøre? Han tok sakene sine og gikk for å finne sin fars hjem. Han gikk og gikk, og måtte til slutt ta seg over et høyt fjell. Han klatret opp, men ble trøtt ville ta seg en liten lur. Han la bibelen under hodet og la seg til for å sove. Plutselig hørte han noen rope og skrike. Smedsønnen reiste seg for å se hvem det var som ropte. Han så seg rundt, lette, men ingen var å se, så han bare la seg til å sove igjen. Men så snart han hadde lukket øynene, hørte han skrikene igjen. Han så seg rundt, lette, men ingen var å finne. Den tredje gangen reiste han seg og gikk rundt hele fjelltoppen, og tenkte at han nå sikkert ville finne den som ropte. Han gikk rundt overalt uten å finne noe. Først da han kom tilbake til stedet hvor han hadde sovet, så han at det var et lite hull i bakken som et dyrehi. Han stakk beinet inn i hullet for å se hvor stort hullet var. Men da han stakk inn beinet var det som om noen dro ham lenger og lenger inn i hulen. Slik kom han inn i et stort mørkt rom. Etter hvert så han at det sto en merkelig jente i det ene hjørnet. Hun så verken levende eller død ut. Smedsønnen gikk bort og snakket til henne, men jenta svarte ikke. Han skrek til henne, men heller ikke da svarte hun. Smedsønnen tok til å riste henne, og da kom jenta litt til liv. I samme øyeblikk steg rommet de sto i opp til fjelltoppen fra under jorda. Det viste seg at rommet befant seg i et slott. Nå sto slottet på toppen av fjellet og i det bodde Smedsønnen og jenta. Og der bodde de og snakket mye sammen, og de likte hverandre veldig godt. Til slutt fant de ut at de ville gifte seg med hverandre! Og så holdt de to bryllup alene og giftet seg som seg hør og bør. Men hvor lenge kan to mennesker bo alene i et slott… Etter en tid fant de ut at de skulle begi seg ut i verden for å finne den gamle smeden. Hvem vet, kanskje han fortsatt var i live og at det ville lykkes å finne ham. Vel var det. De to bega seg av sted. De måtte først klatre ned fra fjellet. Så hadde de et nytt fjell foran seg. De kom seg også over det andre fjellet, men da hadde de blitt så varme og så forferdelig tørste. Langt fremme fikk Smedsønnen øye på en brønn. Så han løp avsted, satte seg på kne og øste vann med hånden og drakk. Kona hans ropte bak ham: «Ikke drikk av den brønnen! Den som drikker av brønnen sover i sju lange år.» Men Smedsønnen hadde allerede drukket sine tre store slurker og sovnet på samme sted.

Etter å ha sovet ut så godt som aldri før, våknet Smedsønnen og ville gå videre. Han så seg rundt, men så ikke kona si noe sted. Hvor skulle han gå alene, de var jo to da de begynte å gå. Først måtte han finne kona si. Han tenkte at han skulle gå over fjellet de hadde gått over. Han klatret nesten opp på toppen av fjellet og hørte rett som det var stemmer som ropte til hverandre lenger bort. Smedsønnen tenker: «Stopp en hal, jeg må se hvem det er som kommer der.» Etter hvert så han at det kom to mennesker, sikkert brødre, som kranglet.

Da de kom fram til Smedsønnen sa de: «Hei, mann! Kan du ikke megle i striden vår?»

Smedsønnen svarte: «Først må dere fortelle meg hva striden deres går ut på!»

«Jo, det er altså slik at far etterlot oss to ting i arv: en kappe som gjør at man blir helt usynlig når man tar den på, og et par støvler som går sju mil for hvert skritt man tar. Nå strides vi om hvem som skal få dem.»

Jo, det er altså slik at far etterlot oss to ting i arv: en kappe som gjør at man blir helt usynlig når man tar den på, og et par støvler som går sju mil for hvert skritt man tar.

«Ja vel, ja. Bare gi meg tingene, dere! Jeg avgjør striden. Jeg ruller en stein ned fra toppen av fjellet, og den første som får tak i steinen, han får tingene.»

Brødrene gikk med på dette. Smedsønnen fant en ganske stor stein og slapp den ned fra fjelltoppen. I begynnelsen la brødrene på sprang etter steinen, men så begynte de å krangle igjen og tok til å slåss. Og de ble de så opptatt av det at steinen rullet alene nedfor fjellet med bulder og brak. Men de to brødrene bare kjeftet på hverandre. Ovenfra ropte Smedsønnen: «Ingen av dere har fortjent disse tingene. Nå skal de tilhøre meg.» Smedsønnen tok på seg støvlene, stakk kappen under armen og for ut i verden for å finne igjen kona si. Han vandret rundt på kryss og tvers, men fant verken kona si eller slottet de hadde bodd i noe sted. Så tenkte Smedsønnen: «Jeg har fått meg noen gode støvler. Jeg går til Sola, kanskje hun har sett hvor kona mi er.» Så gikk Smedsønnen raskt til Sola. Sola spurte ham:

Hva har så den karen å fortelle?

– God dag! Du skulle vel ikke vite hvor kona mi og slottet hvor hun har bodd i sju år er?

– Nei, det vet jeg ikke. Gå og spør Månen, kanskje han har sett det.

Smedsønnen gikk til Månen.

– Hva har så den karen å fortelle?

– God dag! Du skulle vel ikke vite hvor kona mi er og slottet hvor hun har bodd i sju år er?

– Nei, det vet jeg ikke. Gå og spør Vinden, kanskje han har sett det.

Smedsønnen bega seg til Vinden. Men heller ikke Vinden visste, men sa:

– Gå til Virvelvinden, kanskje han vet.

Smedsønnen gikk til Virvelvinden. Han måtte da i alle fall vite det!

– Klatr opp på skuldrene mine, så tar jeg deg dit!

Men de så mer ut som udyr enn som mennesker.

Smedsønnen klatret opp på skuldrene til Virvelvinden og virvlet avgårde til slottet så raskt som bare det. Virvelvinden slapp ham ned på bakken og la avsted videre. Nå sto Smedsønnen ved vinduene til huset sitt og kikket inn. Og det han fikk se var: Et stort rom med pent kledde folk. Men de så mer ut som udyr enn som mennesker. Han så nøyere etter, og så at det var hans egen kone som står i midten av rommet kledd i brudeklær. Nå forsto Smedsønnen at mens han selv sov, hadde Djevelen bestemt seg for å gifte seg med kona hans. Smedsønnen ble rasende, tok av seg støvlene, tok på seg kappen og sprang inn gjennom døra. Brudegjestene ble overrasket, det var som om noen gikk i døra, men ingen var å se. Men, jaja. Bryllupet ble feiret videre som brylluper bør: alle svingte seg og la ikke videre merke det rare. Så kom tidspunktet da alle skulle sette seg ved bordet. Den usynlige Smedsønnen satte seg ved siden av kona si. Da hun spiste suppe, skumpet han borti henne slik at hun sølte suppe på kjolen. Hun reiste seg og gikk til kammerset sitt for tørke av kjolen. Smedsønnen gikk usynlig sammen med henne. Inne i kammerset lukket hun døra så det bare var en bitteliten sprekk i døråpningen. Smedsønnen tok av seg kappen, kona hans fikk se ham og ble overasket. Han viste at hun skulle ta en titt på bryllupsgjestene. Kona kikket ut og oppdaget at det ikke var fintfolk, men grusomme udyr. Nå forsto kona at hun bare så vidt det var ikke hadde giftet seg med Djevelen selv! De to omfavnet hverandre hardt… og alt ristet som i et jordskjelv. Udyrene forsvant fra huset, i verden ble alt forandret og endret. Verden ristet tre ganger og igjen kunne man forstå i hvilken retning øst er og i hvilken er vest. Hvor husene står og hvor veiene går.

og alt ristet som i et jordskjelv

Slik levde Smedsønnen sorgløst med kona i slottet. Og hvis de ikke er døde, så bor de der ennå. Men hvis de er døde, er det barna, barnebarna eller oldebarna deres som bor der. Jeg vet bare ikke hvor dette slottet ligger. Det får dere finne selv!

Oversatt fra latvisk av Snorre Karkkonen Svensson, august 2014, på oppdrag av Kultūras menedžmenta centrs “Lauska”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *